I kveld ser flere hundre millioner på Champions League-finalen. Vi elsker fotball fordi det er kjedelig.

Martin Ødegaard (bildet) og Arsenal jakter på klubbens første Champions League-trofé. Når høydepunktene er få, blir de desto større når de først kommer, skriver kronikkforfatteren.

Fotball er verdens største idrett. Det er egentlig merkelig, tatt i betraktning hvor lite som faktisk skjer i en fotballkamp.

Å se på fotball innebærer to timers forhåpningsfull venting, der forventningene nesten aldri innfris. I beste fall får man et par skåringer å juble for i hver omgang. Ofte ebber kampen ut i 0–0.

Likevel kommer publikum tilbake uken etter, like forventningsfulle. Det er langt fra gitt at det vil fortsette.

«Mange av tidenes beste spillere har vært stuttjukke alkoholikere»

«Mange av tidenes beste spillere har vært stuttjukke alkoholikere»

Fotballens fascinasjon skyldes at klubben er byens eller bydelens klubb, og dermed en identitetsmarkør for innbyggerne.

I vår tid sies det at det er få knagger å henge identitet på, fordi vi oftere skifter bosted, jobb, nettverk, meningsfeller og ektefeller. Klubbidentitet tilbyr stabilitet: Det sies at man kan bytte kone, men ikke klubb.

Bodø/Glimt er et nærliggende eksempel, dels fordi de var overraskelsen i årets Champions League, og dels fordi klubben lenge har spilt en symbolsk rolle for mange nordlendinger.

Allerede i 1919, da Bodø hadde under 5000 innbyggere, tok hundrevis av bodøværinger dampskip til Harstad for å se kretsfinalen mot Narvik/Nor.

I 1975 vant Glimt den første direktesendte cupfinalen på TV – beskrevet som den viktigste hendelsen for nordnorsk oppreisning noensinne, i en tid der nordlendinger i sør måtte skjule dialekten for å aksepteres.

Glimt etter den sensasjonelle seieren over Inter Milan i mesterligakampen på........

© NRK