Du ser tynnere ut enn sist ferie.

Jeg er seks eller syv år gammel og får høre dette på ferie på en av Kanariøyene, rundt 2009.

Det er badetøytemperatur. Jeg står ved bassengkanten og ser opp på han som sier det. Han smiler, ser fornøyd ut. Litt sånn tommel opp stemning uten at jeg kan huske om han viste tommel opp, men det var tydelig at det er bra at jeg ser tynnere ut.

Og jeg er seks eller syv år gammel, og jeg har ingen minner fra forrige sommer som handler om hvordan jeg ser ut.

Jeg husker at jeg badet. At jeg spilte minigolf. At jeg fikk ferievenner jeg aldri så igjen, men som var mine nærmeste i noen dager.

Jeg husker endeløse rekker med mat i hotellbuffeten. Kveldsarrangementene for barn. Hvordan det plutselig ble mørkt og kaldt om kvelden, og at jeg tok på meg en strikket poncho over den svarte kjolen og den lille kardiganen.

Jeg husker hvordan jeg satt i en solseng etter vanlig leggetid hjemme, så ned på penskoene mine, og tenkte på hvor fin dagen hadde vært.

Jeg husker at andre hotellgjester så på meg i bassenget og sa at jeg var tøff som tålte kulden fra det kalde bassengvannet. Hvor stolt jeg følte meg som storesøster når jeg passet på lillebroren min på restaurant.

Ingen av foreldrene våre var der i lunsjen fordi det var barneaktiviteter, og vi var overlatt til de som jobbet på bamseklubben og andre barn fra alle mulige steder.

«Jeg er stor nok til å lage min egen verden»

Straff er nødvendig, men forebygging er det som redder liv

Jeg fikk alltid mer mat enn ham, fordi jeg var eldst. Men han var fortsatt sulten. Så han fikk restene mine.

Det er sånne ting jeg husker.

Ikke hvordan jeg så ut.

Og i hvert fall ikke om jeg var tynnere enn året før.

Det han sa til meg er en hendelse som har satt spor i meg og er noe jeg skulle ønske at jeg kunne glemme.

For det er riktig at noen ting bare skjer én gang i livet. Dere vil høre min historie, og her er den.

Setningen skulle ha vært en glipp, den skulle aldri ha blitt uttalt. Og dette skulle aldri ha skjedd igjen.

Men det skjedde igjen. Med litt andre ord, litt andre settinger, steder, jeg var eldre, ble eldre med tiden. Og det fortsetter å skje.

Jeg var ti eller elleve år og visste ikke hva slanking betydde.

Du burde se ut som Linn i klassen din.

Jeg var tolv år og ville ikke konkurrere om kroppsform med klassevenninnen min. Vi hadde ganske ulike interesser, var gode på ulike ting, og jeg heiet på henne. Jeg heier fortsatt på henne, og vi er fortsatt gode på veldig ulike ting i dag. Hun er musiker. Jeg er en litteraturstudent som liker å trene styrke. Kule ting begge deler.

Du blir tynnere for hver gang jeg ser deg.

Jeg var nitten eller tjue år. Det var min første høst i studiebyen. Jeg prøvde å ha et mer avslappet forhold til han.

I dag hører jeg ikke så mye fra dem.

Men jeg hører andre ting, og det er tankene mine.

Jeg skulle ikke ha spist det kakestykket på bursdagen til venninnen min.

Jeg legger ikke ned nok innsats. Jeg prøver ikke mitt beste.

Jeg kommer til å få diabetes om jeg noen ganger drikker brus med sukker.

Det er vanskeligere å løpe fra en stemme som høres ut som min egen, og som har byttet ut pronomenet «du» med «jeg».

Og jeg har tenkt på dette på de vanskeligste dagene mine som er fulle av overtenkning, tvil og selvkritikk. Hvor kommer denne stemmen fra? Den kan jo ikke ha startet hos meg?

Jeg vil ikke tro på det den sier.

Les flere bidrag i Adresseavisens skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen