Bak influensernes glansbilde, ligger hatet. Og ensomheten.

I sommer, full av VM og fest i gatene, klarte jeg i min evige ammetåke og få en ny hobby. Å bla gjennom norske influenseres snapchat stories. Jeg klikka frem og tilbake mellom hva Sophie Elise hadde «fått nok av» og hva Isabel Raad «brukte penger på på Maldivene». Jeg, og tusenvis andre nordmenn, trykker daglig inn og ut av stories, og klikkene gjør influenseren hakket rikere enn det de var fra før.

Selv, smykket jeg meg med at jeg ser bare på det «ironisk» og med et skråblikk. Men uansett hva jeg fortalte meg selv, tar det ikke vekk den harde sannheten: jeg brukte verdifull tid på å se hva disse folkene holdt på med til alle tider av døgnet.

Dette forfallet måtte stoppes. Jeg lastet ned en app som stengte inne de andre appene. Om jeg skal inn på Snapchat for å se hva Raad gjør i dag, må jeg ta 15 squats, meditere eller andre slitsomme aktiviteter som får meg til å ombestemme meg hver gang.

Om jeg er så desperat og likevel vil åpne den gule appen, får jeg bare 10 minutter to ganger om dagen. (At jeg må ha en app for å kontrollere bruken av de andre appene, får bli i en annen selvransakelse).

Min sosiale medier rehab var og er et høyst nødvendig tiltak for å beholde de hjernecellene jeg har igjen. Nå har jeg forhåpentligvis løftet blikket opp fra telefonen (takk for applausen), og stiller meg undrende til dette influenseruniverset med nye spørsmål. Hvorfor elsker vi å hate........

© Adresseavisen