Karasjok-møtet blir startskuddet på en ny fireårsperiode med utvikling av urfolkspolitikk. Ordinær lobbyvirksomhet blir avløst av en lovfestet samtykkedialogprosess med stortingsorganer og to statsfinansierte etnopolitiske dramaturger fra Sametinget, som aktører.

Med Stortingets aktive medvirkning er det etablert strukturer med føringer om hvordan aktørene må handle fremover: Stortingskomiteer har fått forhandlingsplikt og Sametinget er tildelt kontorplass i stortingsbygningen.

Sametingets kontor i stortingsbygningen blir Sametingsrådets hub i Oslo; – ideologenes knutepunkt for koordinering og utvikling av krav om særrettigheter for «urfolket og urfolksnæringene (altså for alle som driver med samisk kulturutøvelse)».

Etnopolitikerne stiller ikke tomhendte til samtykkedialogmøtene. I forberedelsene til møtene vil de hente støtte fra «Urfolksavdelingen i Kommunal- og distriktsdepartementet» – et etnopolitisk ekkokammer – og fra «Norges institusjon for menneskerettigheter» (NIM), med en NSR-politiker i styret og en NSR’er i NIMs fagutvalg samt fra de samepolitiske aktivistene ved NIMs avdelingskontor i Kautokeino (Gáldu – «kompetansesenter for urfolks rettigheter», ble innlemmet i NIM i 2017).

Det er også hjelp å hente fra innmeldte i Sametingets valgmanntall ved «Samisk senter for urfolksforskning» ved UiT, med en tidligere NSR-politiker i UiT-styret. I stillingen som politisk rådgiver i «Amnesty Norge» dukker også en tidligere NSR-politiker opp. Samerådet (Nordisk-Russisk Sameråd) hører avgjort også med i denne sammenvevde og lukkede strukturen, også det med NSR-politikere i nøkkelroller.

Disse institusjoner har en førende posisjon i Sametingsrådets (les NSRs) nettverk; – en imponerende politisk infrastruktur for direkte og indirekte myndighetspåvirkning, gjennom press og krysspress og avtalefestet samarbeide. Med makterobring nord for Dovre som formål: https://www.nordnorskdebatt.no/nsrs-imponerende-makterobring/o/5-124-266770

Stortingets 17 flertallsvedtak om forsoning og 70 forslag til forsoningstiltak (reparasjonstiltak først, deretter forsoning) som ble fremmet under Stortingets behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, skal prioriteres og finansieres. Og følges opp, etter oppskriften til saksordfører Svein Harberg (H) Aust-Agder.

Kulturmiljøutvalgets «NOU 2025: 3 Ny kulturmiljølov» er avgjort en oppfølgingskandidat. Her lanseres Sametinget som «kulturmiljøstyresmakt» med rett til å behandle og å ta avgjørelser i klager på egne vedtak i arealsaker.

Den 30. april i fjor legger en arbeidsgruppe oppnevnt av Kommunal- og distriktsdepartementet (KD), frem sin utredning om Sametingets rettslige rammevilkår. Autonomi for samelandsbevegelsen. Sametinget som selvstendig rettssubjekt, et gammelt krav fra samelandsideologene, synes å fremstå som den foretrukne løsningen til arbeidsgruppen. Autonomi for Sametinget er derfor også en av oppfølgingskandidatene.

Kort tid etter at Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, tegner Ságat på lederplass et bilde av samenes livssituasjon i Norge: «(..) vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk. Sammenlignet med andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter (..), samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn (..)».

Alle forsøk på en åpen og ærlig debatt om nettopp det Ságat ber om på lederplass, er hittil blitt avvist av regjeringer og Stortinget. Avvisningen er aldri blitt begrunnet reelt. Politikerne gjemmer seg bak juss og folkeretten, folkeretten, folkeretten. Og slipper unna med det. Men storsamfunnet slipper ikke unna; – konsekvensene.

Majoritetsbefolkningen må ta regningen.

Da forslag til Sameloven ble behandlet i Odelstinget i mai 1987 sa stortingsrepresentant fra Finnmark, Steinar Eriksen (H): «Sametinget må ikke bli et overkommunalt organ. Det vil føre til konflikter med kommunale myndigheter og med den øvrige befolkningen i samiske områder.»

Finnmarkingen Steinar Eriksen forsto, og så hva som ville komme. Steinar Eriksen fikk rett. Gjennom Stortingets gradvise myndighetsoverføringer fra staten, fylkeskommuner og kommuner til Sametinget og «samiske interesser», er den såkalte samepolitikken blitt en polariseringsmaskin. (Det er ikke likhet for loven i Norge.)

Og en utgiftsbombe for kommuner som er/ønsker å melde seg på som «samisk kommune» :https://www.nrk.no/sapmi/sprakforvaltningskommune-er-i-gjennomsnitt-nesten-4000-kroner-dyrere-1.16769165

© Ságat