Rettssaken mot Marius Borg Høiby etterlater et ubehagelig spørsmål: Er norske straffesaker urettferdige mot den tiltalte?

Problemet er størst der de sentrale bevisene er én persons ord mot en annens, skriver Brynjar Meling.

Bevisførselen i en av norgeshistoriens mest omtalte saker er ferdig. Etter å ha fulgt en straffesak uten selv å ha en aktiv rolle i den, sitter jeg igjen med et spørsmål. Er rekkefølgen vi gjennomfører alvorlige volds- og sedelighetssaker på, forenelig med tiltaltes rett til å bli ansett som uskyldig? Det spørsmålet omhandler alle tiltalte i slike saker, ikke bare Høiby.

En straffesak hvor det er en fornærmet med bistandsadvokat, starter ved at aktor holder innledningsforedrag og legger frem en sammenhengende fortelling om hva aktoratet mener skjedde – sett fra det perspektiv at tiltalte er skyldig, selv om det formuleres forbehold om at dette skal forsøkes bevist.

«Man er ikke upåvirkelig som mennesker, bare fordi man er ikledd en sort kappe?»

«Man er ikke upåvirkelig som mennesker, bare fordi man er ikledd en sort kappe?»

I slike saker forklarer deretter fornærmede seg ved å svare på aktors spørsmål, som er designet for å bevise det påtalemyndigheten har lagt til grunn for tiltalen.

I Høiby-saken ble alle de fornærmede gitt uvanlig lang tid til å forklare seg før Høibys anledning til å ta til motmæle kom. Deres forklaringer kunne i enkelte tilfeller modnes i dommernes sinn over natten, og til og med over en hel helg.

Alt dette skjer før Høiby fikk forklare seg om de samme forholdene.

Denne fremgangsmåten setter premisset som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen presist uttrykte det i 1988, i Barberà, Messegué og Jabardo mot Spania, i et merkelig lys:

«Rettens medlemmer skal ikke ta utgangspunkt i en forutfattet oppfatning om at tiltalte har begått det straffbare forholdet tiltalen gjelder; bevisbyrden påhviler påtalemyndigheten, og enhver tvil skal komme tiltalte til gode.»

Legg merke til ordvalget: «skal ikke ta utgangspunkt i». Det er et krav om hvor retten begynner.

Høyesterett sa det samme i en nylig avsagt dom, HR-2025-458-A, hvor man henviste til akkurat dette avsnittet i menneskerettsdomstolens aktuelle avgjørelse. Høyesterett utdypet at det ikke bør søkes etter bekreftelse på en forhåndsoppfatning om at tiltalte er skyldig.

«Tiltaltes forklaring møter ikke en åpen rett»

«Tiltaltes forklaring møter ikke en åpen rett»

Begge utsagnene er rettet mot bevisvurderingen. Spørsmålet er om fremgangsmåten i norsk straffeprosess legger til rette for at retten faktisk klarer dette?

Høyesterett viser så til beslutningsteori og advarer mot bekreftelsesfellen; at retten, uten å være bevisst på det, tolker nøytrale eller tvetydige bevis i retning av skyld fordi den allerede har etablert skyld som sin arbeidshypotese. Dette er altså anerkjent forskning og det er Høyesterett selv som siterer den.

Nettopp her ligger kjernen i problemet: Høyesterett advarer mot bekreftelsesfellen i bevisvurderingen, mens den prosessuelle rekkefølgen systematisk og institusjonalisert legger til rette for nettopp den fellen – allerede fra første dag i rettssalen.

Retten hører en komplett skyldhistorie fra aktor, og en detaljert og understøttende skyldhistorie fra fornærmede, før den hører tiltaltes versjon.

Meling er ekspertkommentator i NRK. Her i podkasten Krimrommet.

I beslutningsteori kalles dette ankereffekten: den første informasjonen som etableres setter referanserammen for alt som kommer etterpå.

Tiltaltes forklaring møter ikke en åpen rett. Den møter en rett som allerede – uten at noen nødvendigvis er klar over det – har fått to samstemmige historier om skyld.

Problemet er størst der de sentrale bevisene er én persons ord mot en annens. Typisk i volds- og overgrepssaker. To forklaringer som i prinsippet har lik bevisverdi.

«Alle de fornærmede ble gitt uvanlig lang tid til å forklare seg før Høibys anledning til å ta til motmæle kom»

«Alle de fornærmede ble gitt uvanlig lang tid til å forklare seg før Høibys anledning til å ta til motmæle kom»

Men er de i praksis likeverdige? Faren er at fornærmedes forklaring konstituerer den psykologiske «sannheten» i rettens bevissthet og tiltaltes forklaring fremstår som et forsøk på å avkrefte den.

Det rettslige utgangspunktet er altså tiltaltes forklaring, men realiteten er at det faktiske, kognitive utgangspunktet er aktoratets fremstilling og fornærmedes forklaring.

Jeg kjenner innvendingen: dommere er trente. De vet at innledningsforedraget ikke er bevis.

Man er ikke upåvirkelig som mennesker, bare fordi man er ikledd en sort kappe?

Skyldspørsmålet avgjøres også av meddommere og meddomsretter. Lekdommerne – som har stemmeflertallet – har uansett ikke «trent». Både fag- og lekdommere er fullt ut eksponert for de mekanismene beslutningsforskningen beskriver.

Høyesterett har eksplisitt anerkjent at de kognitive mekanismene gjelder uavhengig av profesjonalitet. Det er nettopp derfor retten pålegges aktive metodiske grep i bevisvurderingen – fordi faglig trening ikke er nok.

«Problemet er størst der de sentrale bevisene er én persons ord mot en annens»

«Problemet er størst der de sentrale bevisene er én persons ord mot en annens»

Dette er ikke kritikk av Høiby-saken. Det er heller ikke et tema at fornærmede skal høres, beskyttes og tas på alvor. Det skal de. Spørsmål er om vi har en «prosessordning» som er tilpasset det vi vet om menneskelig beslutningstaking?

Frem til for omtrent 20 år siden, forklarte tiltalte seg umiddelbart etter innledningsforedraget – slik at motvekten til skyldnarrativet ble etablert tidlig.

Dette var en løsning som var mer i tråd med uskyldspresumpsjonen, og «Barberà-prinsippet», enn dagens ordning er.

Saken mot Marius Borg Høiby er ferdig behandlet. Hos meg etterlater den et ubehagelig spørsmål: Har vi en ordning i straffeprosessloven som strukturelt sett bidrar til at domstolen krenker rettssikkerheten den selv er satt til å håndheve?

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.

Politi og kriminalitet

Bortføringssaka i Kongsvinger: Fire av fem får strengare straff

Fornærma kvinne om tiltalt psykiater: – Han gav meg medisin for at eg skulle bli stor

Båteieren slapp unna med bot: – Flaks at han ikke drepte oss

Stans svindelannonsørene!

Hver dag tillater Meta at norske Facebook-brukere eksponeres for svindelannonser. Det er på høy tid at myndighetene stiller krav om at Meta og de andre plattformene kjenner identiteten til dem som annonserer.

Før var det skamfullt. Nå er det big business og noe vi «må ha»

Fra å bli oversett som hysteriske kvinnegreier, er overgangsalder noe det snakkes mye om. Men grensen mellom sykeliggjøring og bagatellisering kan være hårfin. Og kostbar.

Si meg at du ikke får litt vondt i magen

Norske seksåringer ble del av et stort digitalt eksperiment da nettbrettene rullet inn i småskolen. Nå vil regjeringen skru skjermene av igjen. Men hva med barna som vokste opp midt i forsøket?

Ikke rart han skalv i stemmen

Joachim Trier har kjempet hardt for Oscaren sin. I natt skrev han norsk filmhistorie.

Så, hvor mange Oscar har «Affeksjons­verdi» egentlig kjangs på?

Kaldt vann i blodet nå.

Logikk på Hardangervidda

Kvistede skiløyper truer villreinen. Men 1500 helikopterlandinger er visst helt innafor.

E-post: ytring@nrk.no

Redaktør: Ole Eivind Henden

Delta i NRK-programmer

Delta i NRK-programmer

Informasjonskapsler (cookies)

Informasjonskapsler (cookies)

Eksterne produksjoner

Retningslinjer og design

Eksterne produksjoner

Retningslinjer og design

© NRK