Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En eldre kvinne ba meg en gang åpne vinduet.

«Jeg vil bare kjenne vinden.»

Den setningen har fulgt meg siden.

Jeg skriver dette som pensjonist. Som en av de 1,2 millionene i dette landet som har levd et langt liv, arbeidet, betalt skatt, bygget samfunn og oppdratt barn.

Men jeg skriver også som en som har arbeidet 40 år i internasjonal næringsliv, og 10 år i eldreomsorgen. Jeg har sett systemene fra begge sider. Og jeg stiller et spørsmål:

Hvorfor er vi så stille?

Vi er en enorm ressurs. Vi driver frivillighet, vi støtter barnebarn, vi holder lokalsamfunn levende. Politisk er vi den største velgergruppen i landet.

Likevel aksepterer vi at eldreomsorg ofte behandles som et budsjettproblem – ikke som en verdighetsforpliktelse.

Vi reagerer når strømprisen øker.

Vi reagerer når pensjonsreguleringen diskuteres. Men når bemanning i sykehjem kuttes, når ansatte løper mellom rom uten tid til å åpne et vindu – da er det mer stille.

Det handler ikke om å angripe noen. Det handler om å forstå vår egen kraft.

En dag kan også vi sitte bak en lukket dør og være avhengige av andres prioriteringer. Systemer vi ikke engasjerte oss i. Politikk vi ikke brydde oss om.

Demokrati handler ikke bare om å stemme. Det handler om å bry seg – også når saken ikke gjelder oss akkurat nå.

Vi må begynne å snakke høyere om verdighet i alderdommen. Ikke som offer. Men som en generasjon som fortsatt har stemme, erfaring og gjennomslagskraft.

Hvis 1,2 millioner pensjonister samlet sa tydelig at eldreomsorg er en hovedsak – ville ingen redaktør, ingen politiker og ingen byråkrat kunne overse det.

Det begynner ikke med sinne.

Det begynner med bevissthet. Og kanskje med en enkel erkjennelse:

Den dagen du selv ber om å få kjenne vinden – da er det for sent å begynne å engasjere seg.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med din mening

© Fanaposten