Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det norske ordskiftet om Ukraina har for lengst stivnet til en moralsk refleks hvor Russland er den inkarnerte ondskapen, Ukraina er den rene uskylden og Norge er den gode samaritan som sender milliarder av kroner, våpen og politisk støtte til Ukraina, men uten å stille ett eneste kritisk spørsmål. Denne refleksen har blitt så automatisert at vi knapt merker at vi har sluttet å tenke. Vi har sluttet å se. Vi har sluttet å kreve ansvar. Og i denne blindheten har vi også begynt å støtte noe vi aldri ville akseptert innenfor våre egne grenser. 

La det være sagt før noen forsøker å avspore debatten: Dette er ikke et pro-russisk innlegg. Det er ikke et forsøk på å gå Putins ærend. Det er derimot et forsøk på å stille det mest grunnleggende spørsmålet enhver demokratisk stat burde stille før den sender milliarder av kroner og avanserte våpensystemer til en krig: Hva er det egentlig Norge støtter i Ukraina? Det er ikke bare et land i krig og et folk i nød som vi gir vår støtte til. Og det skulle bare mangle at vi ikke gjør nettopp det, men det ubehagelige er at vi samtidig støtter en stat som gir makt, ære og militær kontroll til høyreekstreme aktører som i enhver annen sammenheng ville vært definert som en trussel mot demokratiet. 

Er vi blitt så fanget av vår egen fortelling om «solidaritet» at vi ikke lenger registrerer at vi støtter en stat som også aktivt løfter frem høyreekstreme aktører og lar ultranasjonalistiske militære grupper vokse seg sterke under dekke av krig? Hvorfor krever vi ikke at Ukrainas myndigheter tar et reelt oppgjør med de høyreekstreme kreftene som opererer i statsapparatet, i militæret og i politikken? Dette handler ikke om å svekke Ukrainas kamp. Det handler om å se mer enn bare den delen som passer inn i vår moralske selvfortelling. Det handler om å se hvorfor det er problematisk at vi ikke stiller krav til Ukraina om å rydde opp i sine egne ekstremistmiljøer. 

En av de mest velbrukte klisjeene jeg ofte har hørt er at Ukraina «ikke kan ha et høyreekstremt problem fordi presidenten i landet jødisk». Det er en påstand som gjør det mulig å unngå ubehagelige spørsmål,........

© Avisa Nordland