Etter 50 år med religiøs troskap til Brasil, vil jeg at Spania skal vinne VM

Mustafa CanForfatter og journalist

Det er ikke alltid man heier på et lag, men på et mulig svar, skriver Mustafa Can.

På 1970-tallet hadde vi en fritidsleder som mørkla lokalene og viste oss gamle filmer fra Brasils VM i 1958. Projektoren hakket, bildene flimret, verden kom til oss i ripete farger. Der kom Didi, Vavá, Pelé og Garrincha, fattigguttene som spilte fotball som om verden hadde misforstått hvor de hørte hjemme.

Ballen ble levende for oss flyktningbarn og arbeiderunger på Rydskolan i Skövde. Garrincha åpnet verden fra høyrekanten. I finalen mot Sverige løftet Pelé ballen over oppasseren sin og gjorde verdens største kamp til en bakgård i Brasil. Senere kom Rivelino, Jairzinho, Tostão, Zico, Éder, Sócrates og Falcão.

På uteområdene mellom betongblokkene tok vi navnene deres.

Vi hadde ballen, grusen, betongen, og kommunen klippet gresset. Snøen, da den var hard nok, ble bane.

I filmene fantes elendigheten, barbeintleken og gatene der guttene lærte seg å trylle. I mørket forsto vi med bena. Klassereise, kolonial skygge, det globale sør, utnytting og varekjede kom senere. En ball var billig. En tom flate kunne ligge hvor som helst. Ingen måtte ha en seilforening, skistøvler, heiskort eller fjellhytte.

Brasil spilte som om teknikken var de fattiges adelskap. Hver dribling bar i seg noe av bakgata, gutten som nektet å gi fra seg ballen før verden hadde lært seg navnet hans.

Senere ga forfatteren Eduardo Galeano språk til det vi ante: festen i kroppen og rovdriften bak den, hvordan fattige, lokale klubber skaper gutter som andre lager varer av. Vi så føttene som bar familien videre. Europa så kontraktene, agentene, TV-rettighetene, kroppene fra fattigdommen innpakket og gjeneksportert som merkevare.

Da Brasil møtte Italia i VM i 1982, var jeg så dypt inne i den gule trøya at et tap kunne velte tilværelsen. Brasil trengte bare uavgjort. Likevel fortsatte de å angripe, som om forsiktighet ville være en skam. Da det sto 1-1, slo Cerezo en for løs pasning, og Paolo Rossi scoret 2–1. Da Brasil hadde utlignet til 2-2, kom neste feil i straffefeltet: Rossi igjen, 3–2.

I månedsvis våknet jeg med tapet. Jeg spiste med det, gikk til skolen med det, spilte med det, sovnet med det. I mange år var Italia et ord kroppen hatet før en tanke var tenkt.

Flamengos nummer ti hadde tapt, fattiggutten Zico fra Quintino som dannet fagforening for spillerne og gjorde teknikken til arbeiderklassens motmakt. Sócrates hadde tapt, legen, røykeren, lagkapteinen som lot spillerne stemme om klubbens hverdag i Corinthians og gjorde........

© Aftenposten