Journalist og forfatter

Jeg var overbevist om at sykehjemsbestyreren i Orkdal var seriemorder, inntil jeg leste politidokumentene.

Høsten 2018 sa jeg opp jobben min som journalist og dro til Orkdal for å skrive bok om Arnfinn Nesset-saken. Jeg fant meg en hybel på finn.no og begynte å grave i det som var norgeshistoriens største drapssak, og en av de merkeligste.

At Nesset var skyldig i de 22 drapene han ble dømt for i 1983, tok jeg for gitt. Det var motivet, det som ble kalt «gåten Arnfinn Nesset», jeg ville undersøke. I en tidsskriftartikkel den høsten kritiserte jeg forfattere som skrev kriminaldokumentar og forsvarsskrift i ett, det var ikke en slik bok jeg ville skrive.

I løpet av de fem årene jeg brukte på å studere saken, begynte jeg likevel å stille så mange spørsmål, at det eneste ansvarlige for meg ble å stille spørsmål ved om Nesset i det hele tatt skulle vært dømt.

Det begynte med tilståelsene. Jeg fikk innsyn i dem i 2016. De første virket troverdige nok. Nesset fortalte at en gammel mann som lå for døden, hadde bedt ham om å få dø, «gi mæ no så æ får dø nå, for nå greie æ ikke mer».

Neste tilståelse var litt merkeligere. Nesset sa at pårørende til den døde hadde klaget over stellet på sykehjemmet der han var bestyrer. Han sa at ventelisten på sykehjemmet var lang. Og ved å ta livet av noen som lå for døden, kunne han gjøre plass til andre som trengte plass. Han kunne ikke si om dette var motiver, men ønsket å bli undersøkt av psykiatere.

Etter en måned i fengsel, der Nesset stadig ba om å få behandling på Trondheim psykiatriske sykehus på Rotvoll, ble forklaringene hans villere. Han snakket om anfall der han hørte kirkeklokker og et hviskende kor av stemmer, og en lys stemme ropte «Arnfinn kom og hjelp oss». Han påsto at stemmene kommanderte ham til å drepe.

Så kom tilståelsene veltende. Etter en måned i avhør hadde han bare tilstått to drap, så kom åtte nye. På en spesiell dag satt han med lensmannen i Orkdal, som hadde en liste over alle døde ved sykehjemmet og ba Nesset huke av hvem han hadde drept. Det merkelige var at Nesset ikke husket drapene han tilsto, han kunne ikke gjengi en eneste verifiserbar detalj. Det samme gjaldt ved alle de 21 tilståelsene han ga gjennom sommeren 1981.

Da jeg undersøkte tilståelsene opp mot vitneavhør, fant jeg at fire av dem beviselig var falske. Det hadde sittet pleiere på dødsleiet, og Nesset hadde ikke vært til stede. At Nesset hadde gitt falske tilståelser ble bortforklart av politiet, benektet av aktoratet og betvilt av lagmannen i hans rettsbelæring.

Enda mer overrasket ble jeg da jeg undersøkte hvilke medikamenter........

© Adresseavisen