Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For oss som pårørende var dette en svært krevende tid. I ett til to år før den akutte innleggelsen ved Geriatrisk avdeling Sykehuset i Vestfold levde vi med daglige – ofte flere ganger om dagen – telefoner fra en mor som var redd, fortvilet og preget av sterk angst. Telefonene kom til alle døgnets tider. Hun ba om hjelp, tryglet om å få mennesker rundt seg, ønsket bare å være trygg. Flere ganger ga hun uttrykk for at hun ikke orket mer dersom hun ikke fikk den hjelpen hun så desperat trengte.

Nå blir det gradvis færre plasser på sykehjemmene

Det var hjerteskjærende å være vitne til. Vi gjorde alt vi kunne som familie. Hjemmesykepleien gjorde en formidabel innsats og strakte seg langt utover det man med rimelighet kan forvente. De kom frem til den samme konklusjonen som vi hadde gjort: Det var ikke lenger forsvarlig at vår mor bodde alene. Hun trengte heldøgns omsorg.

Etter en akutt innleggelse ved geriatrisk avdeling ble hun overført til Hogsnes Helsehus for observasjon og vurdering. Etter tolv dager ringte behandlende lege og informerte om at vår mor skulle skrives ut dagen etter og sendes hjem. Pårørendesamtalen vi ble lovet rett etter innleggelse ble aldri gjennomført. Her kunne vi kommet med viktige observasjoner som hadde hatt........

© Tønsbergs Blad