Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For bak disse tallene finnes det også over 8.400 ungdommer fra Vestfold. Ungdom som gikk på skolene våre. Som spilte på lagene våre. Som vokste opp i nabolagene våre. Ungdom som en gang hadde forventninger til framtiden på samme måte som våre egne barn har i dag.

Når vi snakker om utenforskap, diskuterer vi ofte hva det koster. Vi snakker om trygdeutgifter, NAV og velferdsordninger. Men de største kostnadene finner vi ikke i statsbudsjettet.

De største kostnadene finner vi i alt det som aldri blir til.

De siste dagene har jeg tenkt mye på en paneldebatt jeg hørte på NRK P2 om likestilling, skole og utenforskap. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var ikke diskusjonen om karakterer eller kjønnsforskjeller. Det var spørsmålet som lå under alt det andre:

Har vi bygget et samfunn som er blitt flinkere til å måle mennesker enn til å utvikle dem?

Gjennom livet har jeg vært arbeidsgiver, leder, trener og aktiv i ungdomsarbeid. Hvis det er én ting disse erfaringene har lært........

© Sandefjords Blad