Berry identifiserer fire mulige strategier eller utfall av denne prosessen. Integrasjon innebærer at individet tar til seg majoritetskultur samtidig som det beholder sin opprinnelige kulturarv.

Assimilasjon betyr at individet tar til seg majoritetskultur og gir opp sin arvekultur. Separasjon innebærer at individet avviser majoritetskultur og holder fast ved sin arvekultur. Marginalisering betyr at individet verken tar til seg majoritetskultur eller beholder sin opprinnelige kultur.

Av disse fire er marginalisering det klart mest skadelige utfallet. Integrasjon gir individet tilgang til to kulturelle verdener og er ifølge Berry den mest gunstige strategien.

Assimilasjon og separasjon gir begge en form for kulturell forankring – enten i majoritetskulturen eller i arvekulturen – og selv om de innebærer tap eller avstand, etterlater de individet med en tydelig identitetsmessig posisjon å bygge videre på.

Marginalisering er det eneste alternativet som ikke gir individet noe sted å stå. Marginaliseringsstrategien kjennetegnes av liten mulighet til eller manglende interesse for å opprettholde kulturarven – ofte på grunn av tvungen kulturtap – og liten interesse for å ha relasjoner med andre, ofte på grunn av ekskludering eller diskriminering. Det er med andre ord et dobbelt tap: Man mister ankerfestet i arvekultur uten å finne et nytt i majoritetskulturen.

Marginalisering er assosiert med de minst gunstige psykologiske utfallene, og har blitt beskrevet som en skadelig akkulturasjons- og mestringsstrategi.

Et sentralt trekk ved Berrys modell er at marginalisering sjelden er et fritt valg. Der assimilasjon og separasjon kan være bevisste strategier individet selv velger, er marginalisering typisk noe som påføres utenfra – gjennom tvang, ekskludering og stigmatisering.

Individet mister ikke bare kulturell tilhørighet, det mister også kontrollen over sin egen akkulturasjonsprosess. Det er nettopp dette – marginalisering i Berrys forstand – som best beskriver hva fornorskningen faktisk gjorde med mange samer, til tross for at politikkens uttalte mål var noe helt annet.

Fornorskningen var ikke et tilfeldig sett av diskriminerende handlinger – den var en bevisst, statlig politikk som varte fra om lag 1850 til langt inn på 1900-tallet. Den oppsto i en spesifikk historisk kontekst: Etableringen av den norske nasjonalstaten, sosialdarwinistisk tenkning og en utbredt forestilling om at etnisk og kulturell homogenitet var en forutsetning for sivilisasjon og fremskritt.

I denne konteksten ble det norske definert som normen – som det legitime, det moderne og det verdifulle. Samisk kultur, språk og levemåte ble i kontrast definert som primitivt, tilbakestående og uforenlig med det moderne samfunnet.

Dette er kjernen i andregjøringsprosessen: Samene ble ikke bare sett som annerledes, men som underlegne – som «de andre» i motsetning til «vi nordmenn».

Denne konstruksjonen var ikke basert på nøytral observasjon, men på maktbærende normer som plasserte det norske øverst i et kulturelt hierarki. Fornorskningen var den institusjonelle iverksettingen av denne andregjøringen – staten omsatte en ideologisk overbevisning om samisk underlegenhet til konkret politikk med virkemidler som nådde inn i klasserom, hjem og kirker.

Mekanismene: Systematisk ekskludering gjennom normer og verdier

Sosial marginalisering er, ifølge definisjonen fra Humanities and Social Sciences Communications, et flerdimensjonalt begrep som viser til en kontekstavhengig sosial prosess av andregjøring – der visse individer eller grupper systematisk ekskluderes basert på samfunnets normer og verdier – og den resulterende opplevelsen av ulempe og underordning. Fornorskningen illustrerer dette på flere plan.

Det mest direkte virkemiddelet var språkpolitikken. Fra 1880-årene ble samisk forbudt som undervisningsspråk i skolene. Samiske barn ble sendt til internatskoler der de ble tvunget til å bruke norsk – og ble straffet for å snakke sitt eget morsmål.

Straffen kunne være fysisk, men vel så ødeleggende var den sosiale skammen og den systematiske formidlingen av at samisk var et mindreverdig språk. Språket er ikke bare et kommunikasjonsverktøy; det er bæreren av kultur, kunnskap, identitet og tilhørighet.

Det er gjennom språket at tradisjoner formidles mellom generasjoner, at naturkunnskap kodes og at kollektiv hukommelse bevares. Å fjerne språket var derfor å fjerne selve grunnlaget for samisk kulturell eksistens.

Parallelt ble samisk land underlagt norsk lovgivning og eiendomsordninger som ikke anerkjente tradisjonelle samiske bruksrettigheter. Reindrift, fiske og jordbruk ble regulert på måter som favoriserte norsk bosetting og praksis, og i enkelte områder ble samer aktivt presset bort fra sine tradisjonelle boplasser.

Dette var en ekskludering fra materiell deltakelse – fra muligheten til å livnære seg på de måtene som var kulturelt og praktisk meningsfulle. Kirken spilte også en sentral rolle: Misjonering og kristianisering ble koblet direkte til fornorskningsprosjektet, der samisk religion og åndsliv ble betraktet som overtro som måtte utryddes. Tradisjonelle samiske helbredere ble forfulgt.

Fornorskningen virket ikke langs én enkelt akse, men langs flere samtidige dimensjoner – språklig, kulturell, materiell, juridisk og religiøs – som forstørret hverandre gjensidig. Ekskludering på ett område ledet til ekskludering på et annet, og opphopningen gjør den samlede effekten langt mer ødeleggende enn summen av de enkelte delene.

En samisk gutt som mistet morsmålet sitt på internatskolen mistet ikke bare et språk. Han mistet tilgangen til tradisjonell kunnskap, forbindelsen til eldre generasjoner ble svekket, og han ble satt i en posisjon der han verken fullt ut tilhørte det samiske eller det norske samfunnet. Når han kom hjem fra internatet, var han fremmedgjort overfor sin egen familie – men heller ikke norsk nok til å bli fullt ut akseptert av majoriteten.

Akkurat her ser vi Berrys marginaliseringsposisjon manifestere seg i et konkret, menneskelig liv: Festet i ingen av de to kulturene, tilhørende ingen av de to verdenene.

Intensjon versus utfall: Fra assimilasjon til marginalisering

Det avgjørende analytiske poenget er at fornorskningen i intensjon var en assimilasjonspolitikk – den norske staten ønsket at samene skulle gi opp sin kultur og bli norske. Men i praksis produserte den i stor grad marginalisering i Berrys forstand. Staten forsøkte å flytte samene fra én kulturell posisjon til en annen, men ødela det første ankerfestet uten å tilby et reelt nytt.

Mekanismene staten brukte – skam, straff og sosial stigmatisering – skapte ikke trygge rammer for kulturell overgang. Assimilasjon som strategi forutsetter at majoritetskulturen faktisk åpner seg og aksepterer dem som kommer inn. Det gjorde den norske i svært begrenset grad.

Samer som hadde gitt slipp på språk, religion og kulturelle praksiser ble ikke nødvendigvis møtt med likeverdig inkludering i det norske samfunnet. De ble stående i en limbo-posisjon: For norske til å være samiske, for samiske til å være norske. Marginaliseringen innebærer en total negasjon av kultur som individet ikke alltid kan kontrollere.

For samene var dette ikke et fritt valg, men et resultat av strukturell makt som opererte langt utenfor det enkelte individs kontroll.

Berrys modell gjør det mulig å presisere fornorskningens skademekanisme ytterligere: Det var ikke bare ekskluderingen fra det norske som skadet, men den samtidige ødeleggelsen av det samiske. Der assimilasjon, separasjon og integrasjon alle gir individet et sted å stå, etterlater marginalisering det uten fast grunn under føttene. – Og det er nettopp dette som gjør det til den mest ødeleggende av de fire strategiene.

Konsekvensene av fornorskningen er godt dokumentert og strekker seg over generasjoner. Mange samer internaliserte det norske samfunnets negative syn på sin egen kultur – de skammet seg over å være samer, skjulte sin bakgrunn og oppga tradisjonelle praksiser.

Denne internaliseringen av underordning er kanskje den mest alvorlige konsekvensen av andregjøring: Den overfører maktstrukturene fra det ytre samfunnet til individets selvforståelse.

Marginalisering slutter å være noe som bare gjøres mot noen – det blir noe folk begynner å gjøre mot seg selv. Individet slutter ikke bare å ha tilgang til sin kultur; det begynner å betrakte den med de samme nedvurderende øynene som majoriteten brukte.

Tap av språk er en konsekvens det er vanskelig å overvurdere. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er fremdeles truede språk i dag, direkte som følge av fornorskningspolitikken.

Med språket fulgte tap av tradisjonell kunnskap om natur, medisin og sosiale praksiser som ikke lar seg oversette uten tap. Psykologiske og sosiale traumer ble overført mellom generasjoner.

Forskning på etterkommere av fornorskede samer viser høyere forekomst av identitetsforvirring, skamfølelse og vanskelig tilknytning til kulturell tilhørighet. Foreldre som hadde internalisert skammen over å være samisk, overførte ofte taushet om sin bakgrunn til barna. – Og dermed ble marginaliseringen reprodusert i generasjoner som ikke selv hadde opplevd fornorskingspolitikken på kroppen.

Fornorskningen er et presist historisk eksempel på det mest skadelige av Berrys fire akkulturasjonsutfall. Politikken forsøkte å tvinge frem assimilasjon, men produserte i stedet marginalisering – det dobbelte kulturtapet der samene mistet sitt samiske uten å bli likeverdige deltakere i det norske.

Det som gjør dette særlig tragisk sett gjennom Berrys modell, er at marginalisering er den eneste av de fire strategiene som ikke etterlater individet med en identitetsmessig posisjon å bygge videre på. Sett gjennom den sosiologiske marginaliseringsdefinisjonen fra Humanities and Social Sciences Communications ser vi at dette var mulig fordi statlige normer og verdier skapte en systematisk andregjøring som ekskluderte samene fra politisk, kulturelt og materielt fellesskap.

Det er kombinasjonen av disse to perspektivene – Berrys psykologiske modell og den sosiologiske andregjøringsprosessen – som gir det mest fullstendige bildet av hvorfor fornorskningens konsekvenser var, og fortsatt er, så dyptgripende: De traff ikke bare en generasjon, men la grunnlaget for et kulturelt sår som krever tiår å begynne å lege.

© Ságat