Berry identifiserer fire mulige strategier eller utfall av denne prosessen. Integrasjon innebærer at individet tar til seg majoritetskultur samtidig som det beholder sin opprinnelige kulturarv.

Assimilasjon betyr at individet tar til seg majoritetskultur og gir opp sin arvekultur. Separasjon innebærer at individet avviser majoritetskultur og holder fast ved sin arvekultur. Marginalisering betyr at individet verken tar til seg majoritetskultur eller beholder sin opprinnelige kultur.

Av disse fire er marginalisering det klart mest skadelige utfallet. Integrasjon gir individet tilgang til to kulturelle verdener og er ifølge Berry den mest gunstige strategien.

Assimilasjon og separasjon gir begge en form for kulturell forankring – enten i majoritetskulturen eller i arvekulturen – og selv om de innebærer tap eller avstand, etterlater de individet med en tydelig identitetsmessig posisjon å bygge videre på.

Marginalisering er det eneste alternativet som ikke gir individet noe sted å stå. Marginaliseringsstrategien kjennetegnes av liten mulighet til eller manglende interesse for å opprettholde kulturarven – ofte på grunn av tvungen kulturtap – og liten interesse for å ha relasjoner med andre, ofte på grunn av ekskludering eller diskriminering. Det er med andre ord et dobbelt tap: Man mister ankerfestet i arvekultur uten å finne et nytt i majoritetskulturen.

Marginalisering er assosiert med de minst gunstige psykologiske utfallene, og har blitt beskrevet som en skadelig akkulturasjons- og mestringsstrategi.

Et sentralt trekk ved Berrys modell er at marginalisering sjelden er et fritt valg. Der assimilasjon og separasjon kan være bevisste strategier individet selv velger, er marginalisering typisk noe som påføres utenfra – gjennom tvang, ekskludering og stigmatisering.

Individet mister ikke bare kulturell tilhørighet, det mister også kontrollen over sin egen akkulturasjonsprosess. Det er nettopp dette – marginalisering i Berrys forstand – som best beskriver hva fornorskningen faktisk gjorde med mange samer, til tross for at politikkens uttalte mål var noe helt annet.

Fornorskningen var ikke et tilfeldig sett av diskriminerende handlinger – den var en bevisst, statlig politikk som varte fra om lag 1850 til langt inn på 1900-tallet. Den oppsto i en spesifikk historisk kontekst: Etableringen av den norske nasjonalstaten, sosialdarwinistisk tenkning og en utbredt forestilling om at etnisk og kulturell homogenitet var en forutsetning for sivilisasjon og fremskritt.

I denne konteksten ble det norske definert som normen – som det legitime, det moderne........

© Ságat