Under VM blir nordmenn litt franske. Og jeg blir mer norsk.

Jeg er både fransk og norsk, og føler sjelden at jeg må velge – før i dag.

Jeg har både norsk og fransk pass, og sier både «oh là là» og «uffa meg».

Jeg har adoptert mange norske vaner. Jeg har sluttet å kysse folk på begge kinnene. Jeg blir sjokkert når jeg blir invitert til middag etter leggetid. Jeg tar av meg skoene når jeg går inn hos folk.

Jeg er både fransk og norsk, og føler sjelden at jeg må velge.

Men én fotballkamp gjør meg usikker. På fredag møter Norge Frankrike i VM. Hvem skal jeg heie på?

«Endelig er nordmenn i VM, i en idrett resten av verden faktisk følger med på»

«Endelig er nordmenn i VM, i en idrett resten av verden faktisk følger med på»

Frankrike har vunnet VM to ganger og spilt flere finaler. Vi forventer å komme langt. Hvis Frankrike ryker ut tidlig, blir det noen dager med høylytte analyser rundt middagsbordene og 68 millioner landslagstrenere som alle vet nøyaktig hva som gikk galt.

Men ingen kommer til å ro i gatene, eller i parlamentet.

I Norge er følelsen en helt annen. Her har fotballsupportere ventet i nesten tre tiår på å få oppleve et herrelandslag i VM igjen. Mange av spillerne på dagens landslag var ikke engang født da Norge slo Brasil i 1998. De har bare hørt om historien. For mange nordmenn er dette første gang de får oppleve VM-feber med Norge som deltaker.

Vi ser det allerede. På sosiale medier flommer det over av videoer av barnehagebarn som ror for å ligne på landslaget. Skolebarn avslutter fotballtreninger med å rope «Ro!». Nordmenn er endelig på kartet, et kart de lenge har ønsket å være på. Dette er en........

© NRK