Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg er tobarnsmor fra Eidsvoll. Da jeg leste at kommunen vurderer å stenge SFO i ferier og redusere åpningstidene, kjente jeg at noe brast i meg.

Ikke bare som mamma. Men som innbygger. Som skattebetaler.

Og jo mer jeg har satt meg inn i det, jo tydeligere blir det: Dette handler ikke bare om Eidsvoll. Dette er en utvikling vi ser flere steder i Norge nå.

Les også: Pappvin bør forbys

Kutter i tryggheten til barna

Når vi kutter i SFO, kutter vi i muligheten til å jobbe. I tryggheten til barna våre. I bærekraften i helt vanlige familieliv.

Og vi sender et tydelig signal: Nei til småbarnsfamilier. Nei til barna våre. Nei til fremtidige innbyggere og skattebetalere.

I Eidsvoll kan SFO i praksis bli borte i opptil åtte uker i året. Hverdagen er allerede en kabal som så vidt går opp – selv med fleksible jobber. Det snakkes mye om at vi må få flere barn i Norge, men hva skjer etter at barnet fyller ett år? Da forventes det at du er tilbake i jobb. Fullt. Stabilt.

Samtidig bygges tilbudet ned – det som faktisk gjør det mulig å jobbe.

Trenger en forutsigbar ordning

Misforstå meg rett: Vi småbarnsforeldre tar gjerne imot åtte uker ferie med barna våre. Men da må det være en ordning. Lovpålagt. Forutsigbart. Uten lønnskutt. Ikke noe hver enkelt familie må løse på egen hånd.

Med dagens lønnsnivå er det for de fleste ikke mulig at én forelder er hjemmeværende. For aleneforeldre er dette ikke krevende – det er umulig.

Ikke alle har et sikkerhetsnett. Familie som kan stille opp i ukesvis – eller i hverdagen når åpningstidene kuttes.

Og midt i dette: Kommunale avgifter har økt kraftig. Da vi flyttet til Eidsvoll i 2014, betalte vi rundt 15.000 kroner i året. Nå er vi oppe i rundt 40.000 kroner.

Vi betaler mer, og får mindre tilbake.

Det er her kommunene skyter seg selv i foten. For hvem er det som fyller kommunekassa? Småbarnsfamilier.

De som jobber, betaler skatt og bygger lokalsamfunn. Og det er nettopp denne gruppen man nå tynner ut.

Les også: Å ha barn med ADHD er ikke trendy

Lett å glemme realiteten

Kanskje er det lett å glemme hvordan det er å ha små barn når man sitter med budsjetter og kuttlister. Men realiteten er den samme: Dette går ikke opp. Ikke i lengden.

Kommunene må prioritere, det forstår jeg. Men jeg forstår ikke hvorfor det kuttes her. Jeg kan ikke noe om kommunedrift, men jeg vil likevel utfordre på å snu spørsmålet; I stedet for “hvor kan vi kutte?”, hvorfor ikke spørre: “hvordan kan vi få mer inn?”

– tiltrekke oss småbarnsfamilier

– gjøre det mulig å stå i jobb

For hva skjer hvis presset blir for stort? Flere faller ut av arbeid. Vi mister nettopp den gruppen som bidrar mest.

Hvorfor ikke utvikle løsninger som faktisk speiler livet i 2026? Løsninger som:

– Utvidete åpningstider

– Styrking av samarbeidet mellom barnehage og SFO

– Flere ansatte i barnehage og SFO, med flere trygge voksne per barn

– Fleksible ordninger

Slik at foreldre slipper å leve som strikkballer mellom jobb og logistikk, og ansatte i barnehage og SFO får en arbeidshverdag preget av trygghet og trivsel.

Handler om muligheten til et vanlig liv

Dette handler ikke bare om åpningstider. Dette handler om hvorvidt det faktisk er mulig å leve vanlige liv i Norge. Hvis målet er å presse småbarnsfamilier ut av arbeidslivet – fortsett!

Men hvis målet er flere barn, stabile skattebetalere og trygge familier, må denne måten å kutte på vendes om på.

© Nettavisen