Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den beste motgiften mot propaganda er ikke å tie om de delene av virkeligheten propagandisten forsøker å kapre. Det er å undersøke dem grundigere, forsøke å sette dem i riktig sammenheng og insistere på forskjellen mellom faktum, proporsjon og propaganda. Russlands invasjon av Ukraina er en ulovlig, brutal og imperialistisk angrepskrig. Putins forestilling om at Ukraina er en nazistisk stat som må «denazifiseres», er en propagandistisk konstruksjon. Ukraina styres ikke av fascister, og landets kamp mot den russiske invasjonen er en legitim forsvarskamp.

Alt dette burde være mulig å slå fast uten forbehold. Men derfra følger det ikke at alle historiske og politiske fenomener som russisk propaganda har forsøkt å utnytte, dermed blir illegitime temaer for diskusjon. Tvert imot reiser krigen et prinsipielt spørsmål som er langt større enn striden om Ukraina: Hva skjer med den offentlige samtalen dersom en propagandists misbruk av virkeligheten får bestemme hvilke deler av virkeligheten andre kan undersøke og kritisk gjennomgå? 

Den som utøver propaganda, trenger slettes ikke finne opp alt. Det er fristende å betrakte propaganda som det motsatte av sannhet, som om propagandisten ganske enkelt dikter opp en alternativ virkelighet fra grunnen av. Men propaganda kan være langt mer effektiv når den griper fatt i noe som faktisk finnes. Et fenomen kan være reelt, men marginalt. Det kan ha historisk betydning, men liten politisk innflytelse i dag. Det kan beskrives korrekt isolert sett, men gis groteske proporsjoner og plasseres inn i en fortelling som er grunnleggende falsk. Nettopp dette gjør propaganda så vanskelig å håndtere.

Russisk propaganda har utnyttet eksistensen og historien til høyreekstreme og ultranasjonalistiske miljøer i Ukraina. Derfra er det konstruert en fortelling om et «nazifisert» Ukraina, og videre en begrunnelse for en angrepskrig. Men det er flere forskjellige påstander, og de må holdes fra hverandre. Man kan godt undersøke høyreekstreme bevegelser i Ukraina uten å mene at Ukraina er en nazistisk stat. Man kan beskrive Azovs institusjonaliserte innflytelse i det ukrainske samfunnet og bevegelsens historiske røtter i høyreekstrem ideologi uten å legitimere Putins forestilling om «denazifisering». Og man kan erkjenne historiske og politiske problemer i Ukraina samtidig som man utvetydig støtter landets suverenitet og........

© Avisa Nordland