Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det europeiske filosofiske prosjektet har i århundrer blitt fremstilt som menneskehetens samvittighet. Fra opplysningstidens universalisme til den moderne diskursetikken har filosofien hevdet å tale på vegne av mennesket som sådan. Men Gaza har tvunget frem et ubehagelig spørsmål: Hvem er egentlig nå dette mennesket som den europeiske filosofien sier den forsvarer?

For mange framstår krigen i Gaza ikke bare som en humanitær og politisk katastrofe, men som en intellektuell stresstest. Det som settes på prøve er ikke bare staters handlinger, men også de etiske teoriene, de moralske prinsippene og de filosofiske tradisjonene som hevder å kunne skille rett fra galt. Resultatet er foruroligende. Jo større lidelsen har blitt, desto tydeligere har grensene for den europeiske universalismen kommet til syne. For Gaza har synliggjort en vedvarende tendens i europeisk tenkning som er evnen til å snakke om menneskehetens verdi og menneskers likeverd samtidig som konkrete mennesker forsvinner ut av synsfeltet. 

Det går en dypt ubehagelig linje gjennom deler av den moderne europeiske filosofihistorien. Ikke en linje av ideologisk identitet, men av strukturell blindhet. En linje som strekker seg fra Martin Heideggers (1889–1976) nazistiske kompromittering til Jürgen Habermas (1929–2026) sitt forsvar for Israels militære brutale respons i Gaza. Det etiske selvbedraget består i troen på at man står på moralens side uten å undersøke hvem som betaler prisen. Både Heidegger og Habermas representerer en europeisk intellektuell tradisjon som prioriterer ideer over liv, og som i møte med kolonial vold tenderer mot å legitimere maktens perspektiv.

Sammenligningen vil kunne provosere mange. Med rette. Heidegger og Habermas representerer svært forskjellige filosofiske og politiske universer. Den ene var medlem av nazipartiet (NSDAP) og rektor under naziregimet. Den andre har viet livet sitt til demokrati, offentlig samtale og menneskerettigheter. Poenget er derfor ikke å likestille nazisme og sionisme. Poenget er å identifisere en dypere struktur som går igjen i begge tilfeller som er tendensen til å prioritere abstrakte ideer, historiske narrativer eller statlige hensyn over den andres konkrete........

© Avisa Nordland