Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Per-Arne Isaksen har skrevet en lang tekst, «Samfunnsviteren – og den viktigste tittelen leserne ikke fikk se», som tilsynelatende handler om redaksjonell praksis, åpenhet og avsenderkontroll. Men bak den høflige overflaten ligger en retorisk operasjon som har én funksjon som er å flytte oppmerksomheten bort fra argumentene i mine kronikker og over på hvem som fremfører dem. Det er en klassisk avledningsmanøver.

Isaksens hovedpoeng er at jeg presenteres som samfunnsviter i kronikker om Israel og Palestina, og at dette er «vesentlig ufullstendig» fordi jeg også har et styreverv i Palestinakomiteen i Tromsø. Han forsøker å gjøre dette til en form for redaksjonell unnlatelsessynd og skandale.

Isaksen avslører med dette en avsenderfetisjisme og en idé om at argumenters gyldighet avhenger av en total kartlegging av forfatterens organisasjonsliv. Det er ikke norsk pressepraksis. Det er ikke faglig standard. Det er ikke logisk. En faglig tittel er en faglig tittel. Et frivillig styreverv er et frivillig styreverv. Kronikker vurderes etter argumenter, ikke etter forfatterens fritidsengasjement. Isaksen forsøker å gjøre det motsatte. Han vil at leseren skal lese personen i stedet for argumentene. Det........

© Avisa Nordland