KOMMENTAR: Bortsett fra byen, folkene, laget, historien og kulturen, har jeg intet mot Bodø.

Leif Tore LindøKommentator

Under vinter-OL i Salt Lake City i 2002 vant australieren Steven Bradbury gull på 1000 meter kortbaneløp. Han lå sist i finalen da samtlige konkurrenter foran ham kolliderte og gikk på trynet i siste sving. Bradbury gled forbi og tok gull.

Det spesielle var at han hadde kommet seg til finalen på omtrent samme måte. Også i de foregående rundene hadde konkurrentene falt eller blitt diskvalifisert.

Det er en historie som minner om Bodø/Glimt. Man kan komme langt, helt til topps, faktisk, hvis alle foran deg snofler.

Men før eller siden tar flaksen slutt.

Bodø/Glimt er over høyden. Riktignok er det fremdeles betydelig snofling blant rålseklubber som Brann, Rosenborg og Vålerenga, men fra og med i fjor har Viking overtatt.

Litt synd, egentlig. For Bodø er jo en flott by.

Før de forsvinner inn i glemselens dunkle skygger, spanderer vi på oss en rask gjennomgang av Bodø, av folkene, historien, kulturen og dette fotball-laget som Viking nå har lagt bak seg. Og bare så det er sagt: Denne teksten har ingenting å gjøre med at forfatteren er noe nervøs foran kampen mellom Viking og Bodø i Bodø på fredag. Ingenting. Nada. Nix.

Dette er bare en objektiv gjennomgang av Bodø som konsept.

Bodø er Nordlands største by, hvilket tilsvarer å være den høyeste av Snehvits sju........

© Aftenbladet