Jeg er født i Medellin i Colombia på 1980-tallet. Jeg var ett år gammel da jeg ble adoptert til Norge og Trondheim. Det har alltid vært åpenhet hjemme rundt hva mamma og pappa visste om min historie fra Colombia. Jeg hadde ikke særlig kjennskap til eget opphav. Historien jeg har vokst opp med, er at min antatte biologiske mor skal gitt meg til en fremmed i køen på et barnevernskontor i storbyen Medellin, og at hun ikke kom tilbake for å hente meg.

Fødselsdato skal ha blitt satt ut ifra et anslag på hvor gammel jeg så ut til å være denne augustdagen i 1986. De anslo at jeg var cirka 2,5 måneder gammel. Det dukket også opp et mulig etternavn i papirene mine, men dette har jeg forstått er tilsvarende Hansen her i Norge, altså ikke noe som fører en langt i jakten etter svar. Det var også høyst usikkert om etternavnet stemte.

I hele min oppvekst og inn i voksenlivet har jeg ønsket å finne flere svar, men avfunnet meg med at det kom til å bli vanskelig. Jeg hadde ingenting å gå etter. I 2013 hyret jeg hjelp fra en dame i Colombia som hadde bistått «Tore på sporet», men hun fant ikke svar på spørsmålene jeg hadde. I mai 2023 gjorde jeg et nytt forsøk som heller ikke førte til noen umiddelbare funn.

Det hele virket håpløst, og jeg var i ferd med å gi opp jakten. Jeg skulle aldri få svar på hvor jeg egentlig kommer fra. Det hører med til historien at mannen min, som også er adoptert fra Colombia, fem år tidligere hadde funnet tilbake til både biologisk far og en hel haug av søsken, som gledelig tok oss imot på vår felles tilbakereise sommeren 2018. Litt ekstra sårt ble det derfor at det ikke skulle løse seg for min del.

Mitt siste lille håp var en DNA-prøve jeg hadde sendt inn til Myheritage. Men også den kom tilbake uten noen treff.

11. oktober 2023, en solfylt dag i høstferien i Trondheim, skjedde noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg satt på kontoret, på et loft på Møllenberg. Det tikket inn en melding i innboksen min. I meldingen sto det at vedkommende kontaktet meg med bakgrunn i våre DNA-resultater, og at det så ut som vi kunne være i nær familie.

Det sto at han mest sannsynlig var mitt søskenbarn. Han og søsteren var adoptert fra samme by som meg. Han hadde vokst opp i Frankrike, men bodde nå i London. Han skrev at etternavnet hans i Colombia var Grisales. Han avsluttet med at han kanskje hadde mer informasjon å dele.

Å lese at han har det samme etternavnet som står oppført i mine papirer, var helt surrealistisk. Og at han kunne ha mer informasjon … Bare ordene fikk hjertet til å slå litt raskere. Jeg husker at jeg gikk en tur ut i sola for å klarne tankene. På et fortau ute i vårsola ringte jeg mamma, pappa og min eldste datter for å fortelle dem siste nytt.

For første gang i mitt liv føltes det som jeg nærmet meg å finne svar på de store spørsmålene. Jeg var 37 år og hadde lett etter svar så lenge jeg kunne huske.

Jeg vet at jeg aldri hadde funnet disse svarene hvis ikke Diego hadde funnet meg først.

Jeg vet at jeg aldri hadde funnet disse svarene hvis ikke Diego hadde funnet meg først.

Den neste måneden ble en liten berg-og-dalbane i følelser og inntrykk. Han hadde mye informasjon om vår felles familie i Colombia. En ukjent person for meg, men likevel deler vi en felles historie. Kjemien var der fra begynnelsen. Lange telefonsamtaler og mange meldinger fram og tilbake. Han var ivrig etter å hjelpe meg med å finne de svarene jeg manglet. Han hadde navn på sine biologiske foreldre og besteforeldre, så det tok ikke lang tid før vi sammen fant tilbake til vår felles familie i Medellin. Han hadde heller ikke hatt kontakt med familien siden han var liten. I en storfamilie med fire søstre og én bror, var det ikke vanskelig å forstå at en av de fire søstrene måtte være min biologiske mor. Det skulle likevel vise seg at det tok litt tid før vi fant det rette svaret.

Noen uker etterpå hadde Diego likevel funnet svar på mange av mine ubesvarte spørsmål i livet. Han hadde klart å finne min biologiske mor og to søsken. Jeg fikk også kjennskap til mitt opprinnelige fulle navn og fødselsdato. Det var ingen solskinnshistorie jeg fikk servert. Det er langt imellom beretningene om hvordan det var da jeg ble født i Medellin midt under Pablo Escobars storhetstid, og tryggheten jeg har vokst opp med i Trondheim. Historiene var brutale, og jeg har ingen forutsetning for å forstå situasjonen fullt ut.

Likevel var det godt å få noen svar. Jeg vet at jeg aldri hadde funnet disse svarene hvis ikke Diego hadde funnet meg først.

I begynnelsen av november i 2023, under en måned etter den første meldingen i innboksen min, hadde Diego satt seg på flyet fra London til Værnes. For aller første gang siden jeg var noen måneder gammel, skulle jeg møte noen jeg er i biologisk slekt med.

Det var en ut av seg selv-opplevelse å stå og vente på ham på Værnes lufthavn.

Les flere bidrag i Adressa Debatts skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen