Og hvorfor KI er siste spikeren i kista.

Alle som lærer språk, starter med å lære seg masse ord. Alle læringsmaskiner, også barn, må ha en viss mengde byggesteiner før de kan begynne å bygge strukturer, og først når de har samla på seg et vokabular på mellom 50 og 100 ord, begynner barn å kombinere ord til større ytringer.

Det er som med Lego. Så lenge en bare har ei lita bøtte med Duplo, blir det mest biting, banking og kasting, før en kommer på at disse strukturene kan bygges i hop til figurer. Duplo-figurer blir grove, med få piksler, så det kan være vanskelig å se hva de forestiller. Men vi ser at bitene har ulike farger og fasong, og at de voksne setter dem sammen til høye, vaklevorne tårn. Vi klasker neven i byggverket og ser det rase sammen. Og ler.

En helt annen schwung på sakene blir det når vi begynner med Lego; det barn kaller «små-Lego». Her er bitene så mye mer ulike, de har så mange ulike spesialiseringer, ikke bare farge og form, men funksjon også. Det finnes nesten ingen grenser for hva man kan bygge. Det er piksler i massevis. Høy oppløsning og utfordrende byggeteknikker.

Det er stusslig å ha bare en liten håndfull med små-Lego. Utvalget begrenser ikke bare hva en kan bygge, men en blir ikke så flink til å bygge, heller. Uansett hva en prøver å få til, samme hvor kreativ en er, skorter det på nødvendige biter.

Og motsatt: Tenk å få bære inn kasse på kasse med........

© Adresseavisen