Vår familie på fem skulle feire påske på Røros hotell. Samboeren min, Jon og datteren vår kjørte bil med bagasje og skiutstyr, mens jeg tok toget med guttene, siden minstemann lett blir bilsyk. Samtidig som vi nærmet oss Røros merket jeg hoste, sår hals og en sykdomsfølelse som ség inn. Jeg latet som ingenting. Barna gledet seg sånn til ski, basseng og lekeland at jeg ikke ville ødelegge stemningen.

På kvelden da vi kom frem ville barna se film og valget falt på Madagaskar 2. I filmen var det flere sjiraffer, og på et tidspunkt ble en av sjiraffene forkjølet og isolerte seg for å ikke smitte de andre. Vi lo av det, men snakket om at det var synd på sjiraffen som ble overlatt til seg selv. Det jeg ikke visste, var at hjernen min tydeligvis lagret denne scenen et sted. Som forkjølet og med sår hals kjente jeg medlidenhet med sjiraffen.

Ingrid Sørdal Følling

45 år, trebarnsmor med doktorgrad i medisin som jobber som forsker. Forholder seg vanligvis rasjonelt til kropp, sykdom og virkeligheten. Nettopp derfor synes hun denne hendelsen både er pinlig, fascinerende og desto morsommere å fortelle.

Da jeg våknet dagen etter kjente jeg meg elendig og måtte legge meg tilbake under dyna mens de andre dro på skitur. Jeg hostet voldsomt, halsen var vondt, og jeg frøs. Jeg tok på meg ull, og enda mer ull. Til slutt lå jeg i sengen med flere lag ullklær og to dyner, og frøs fortsatt så mye at jeg ristet. Frostriene kom i bølger, og jeg husker at kroppen ristet ukontrollert og det kjentes ut som piggtråd i halsen. Det var da ting begynte å bli rart. Rommet begynte å oppføre seg merkelig. Avstandene føltes feil, veggene skeive og de beveget seg. Taket var langt unna. Jeg fikk en merkelig følelse av å være litt utenfor meg selv. Og så kom innsikten. Plutselig skjønte jeg hva som egentlig foregikk. Midt i halsondet, hostingen og frostriene, mens kroppen verket og hodet dunket, slo det meg plutselig: En krystallklar konklusjon for mitt hode: «Jeg var blitt en sjiraff, med vond hals, Og de andre hadde gått for å la meg være syk alene».

Feberfantasien min sørget for at alt ga perfekt mening. Samtidig hadde jeg små øyeblikk hvor jeg nesten kom tilbake til meg selv og tenkte: «Dette er jo helt tullete.» Men så var jeg plutselig ikke helt sikker igjen. «Var jeg meg? Eller var jeg en sjiraff?» Og plutselig kjentes det helt virkelig. Jeg hørte meg selv rope ut i hotellrommet: «Hvor er de andre sjiraffene? Har de forlatt meg?!»

Jon og ungene hadde kommet tilbake fra skituren og han kom inn på rommet og stoppet opp i det jeg ropte. «Dette går ikke, du er visst skikkelig syk», sa han. «Jeg går i resepsjonen og spør om vi bør dra til lege eller på sykehuset». Men feberhjernen min fant raskt et nytt problem. Jeg ville absolutt ikke at han skulle gjøre det og avsløre meg. Jeg kunne jo ikke gå gjennom resepsjonen. Hvis jeg gjorde det, ville alle se at jeg var en sjiraff. Og enda verre: Jeg visste at jeg hadde kollegaer som jobbet på Røros sykehus. Hva skulle jeg si da? «Hei, jeg har bare blitt en sjiraff.» Da Jon min kom tilbake og sa at vi måtte dra til sykehuset, svarte jeg helt alvorlig: «Da må du hente meg, jeg tror ikke jeg klarer å gå og dessuten må du kjøre bak hotellet. Jeg må snike meg ut». Han så litt forvirret på meg. «Hvorfor det?» «Så jeg kan gå ut bakveien», sa jeg. «Så ingen ser at jeg er en sjiraff».

Jeg så han bare ristet oppgitt på hodet og jeg ble litt irritert. Han hjalp meg og fant noen ytterklær før vi dro. Jeg husker fortsatt antrekket: rosa jakke, rosa bukse, gule sko, og en knallgul lue.

Da jeg kom på sykehuset, slo det meg plutselig noe annet. Jeg burde jo ikke til lege. Jeg burde vært hos veterinær. En mann i grønne klær tok blodprøver «dyrepasser her da», tenkte jeg, før jeg ble tatt inn til lege. Jon sa lavt: «Hun sier veldig mye rart.» Legen målte feberen min. 41,7. «Man kan få hallusinasjoner av så høy feber», sa han. Jeg fikk Paracet og Ibux, som jeg, til min egen overraskelse, tygget som en drøvtyggende sjiraff. Det smakte vondt i hele munnen.

Gradvis sank feberen utover natten, og sjiraffen forsvant. Resten av familien ble også syke etter hvert, og helt slått ut med feber, men ingen flere ble eksotiske dyr.

Les flere bidrag i Adresseavisens skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen