Det var sommer. Juli eller august 2022, i Kharkiv-regionen. Jeg husker ikke helt datoen. Vi hadde vært i skyttergravene i nesten en måned uten å dra tilbake til byen, og alt begynte å flyte litt sammen.

Det var konstant varmt. Ikke bare sånn vanlig sommervarme, men tung varme som setter seg i kroppen. Du svetter hele tiden, uten å få dusjet, uten pause. Alt lukter jord, krutt og metall. Noen ganger også noe søtere, råttent. De som vet, vet.

Lydene stopper aldri. Det er alltid noe i bakgrunnen – plystring fra granater, eksplosjoner, trykkbølger som treffer deg i hodet og i ørene. Du kjenner det i luften når den beveger seg. Hvis kulene flyr nær nok, hører du hvordan de slår i noe rundt deg.

Du blir vant til det. Du må bli vant til det.

En dag startet et nytt angrep. Ikke det verste vi hadde opplevd, men nok til at alle var skjerpet. På radioen hørte vi naboenheten, kanskje hundre meter unna. De sa at de hadde kontroll på sidene, og at vi bare måtte si ifra hvis vi trengte noe.

Så vi spurte, nesten som en spøk: Har dere kaffe?

Vi hadde kuler. Vi hadde alt annet. Men ikke kaffe.

De svarte at ja, de hadde faktisk det. Og ikke bare kaffe, men utstyr til å lage den ordentlig. Ikke instant, ikke MRE. Ekte, malt kaffe.

Plutselig var det det eneste jeg tenkte på.

Planen var enkel: etter angrepet skulle vi få en kopp kaffe. Men så kom beskjeden om at det kom til å fortsette. Mer ild, mer skudd, vær på vakt.

Jeg bestemte meg likevel.

Jeg skulle ha den kaffen.

Jeg løp over jordet. Det var ikke smart, og det var ikke nødvendig. Det var bare for moro, for å være litt kul. Litt dum. De andre lo da jeg dro.

Det var fortsatt skudd rundt meg, og jeg var svett og dekket av jord da jeg kom frem. Men jeg kom frem.

Og så satt jeg der, midt i alt, med en kopp kaffe.

Jeg husker lukten først. Så smaken. Hvordan det blandet seg med alt det andre – krutt, jord, svette, død. Og så kaffe, midt oppi det.

Det gir ikke helt mening, men jeg husker at jeg tenkte: Dette er den beste jobben i verden.

Ikke fordi det er krig. Ikke fordi noe av det er bra. Men fordi de små tingene blir så store.

Når folk spør meg hvordan det var å være der, sier jeg alltid at det var det verste jeg har opplevd. Og det er sant. Men det er også noe annet der. Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forklare. Kanskje en slags sjarm.

Ikke i krigen, men i øyeblikkene. Når noe helt vanlig, som en kopp kaffe, betyr alt.

Jeg har verre historier. Mange verre. Men dette var en god dag.

Ingen døde den dagen.

Nå sitter jeg i Belgia med en kopp kaffe og forteller denne historien igjen. Det finnes flere. Kanskje forteller jeg dem senere, hvor enn jeg er i verden.

Innleggsforfatteren skriver eller snakker ikke flytende norsk ennå. Denne historien har han fortalt til sin partner Olivia Teigen Ellingsen over en kopp kaffe. Hun har skrevet den ned for han.

© Adresseavisen