Om to dager fylles Oslos gater av festglade mennesker. Konfetti, latter, musikk og dans.

Pride er en markering av kjærlighet, mangfold og frihet. Det er en feiring av kampene som er vunnet, og en påminnelse om utfordringene vi fortsatt står i.

I Norge er det heldigvis bred politisk enighet om skeives rettigheter.

Men selv om mange av rettighetene er på plass, er det langt mellom lovverk og aksept.

Bak alle som står på barrikadene og deltar i feiringen, finnes det en stor gruppe mennesker som ingen når.

De oppsøker ikke helsetjenesten når de blir syke.

De anmelder ikke overgrep og hatkriminalitet.

De organiserer seg ikke i større felleskap eller skeive organisasjoner.

Det er disse som rammes hardest av alle de betente debattene som blusser opp i forbindelse med Pride.

Hver gang regnbueflagget brennes, er det ikke bare et stykke tøy som går opp i røyk. Det er et signal om at alle skeive må ta litt mindre plass. Være litt mindre seg selv.

Dette budskapet treffer ekstra hardt når man aldri har funnet plassen sin i utgangspunktet.

I mangt et stille sinn er flammene en........

© VG