Lytt til saken

journalist i VGs samarbeidsavis iTromsø

Jeg har spørsmål. Mange spørsmål. For det kan umulig stemme. Det gjelder i hvert fall ikke for de barna som skal gå i skoletoget i Tromsø.

Jeg fikk en vekker en dag familien satt ved frokostbordet. «Jeg liker ikke 17. mai», kom det fra 8-åringen.

Jeg svarte, som en person utsatt for omfattende hjernevasking etter årevis med propaganda, på ren, innbitt automatikk: 17. mai er jo kos! Det er masse is! Så mange du vil! For ikke å snakke om kake! Det er kos! K-O-S!

8-åringen var likevel ikke overbevist: «Men det er så mye venting», sa han oppgitt.

Da kom flashbacket, som glimt fra scener jeg har forsøkt å fortrenge. Kø. Tusener av folk samlet på en altfor liten plass. 20 grader. Ullstoff. Svette. Barnegråt. Mas. «Jeg er tørst». «Mamma». Stresset blikk. Forvirrede foreldre. Roping. «Hvor skal vi?».

Et inngjerdet område. Politi. «Hvor lenge skal vi stå her?» Året før: Tenner som klaprer av kulde. Sludd som pisker inn sidelengs. «Jeg kan ikke kjenne fingrene mine lenger».

Høres det ut som kos? Vel, det er en slagmark.

Den såkalte barnas dag starter til og med dårlig, spesielt om du er mor til gutter som på ingen måte ser meningen med skjortekrager og slips.

Det finnes heller ingen gode argumenter for at noen må pynte seg. Hvorfor skal du pynte deg? Fordi det er fest og fest er bra. Men hva skjer på festen? Vi skal stå i kø. Slaget er tapt allerede før det har begynt.

Når skjorten endelig er på, er barna sure. Sannsynligvis mor også. Og da får far i huset høre det, for: Hvorfor skal han slippe unna? Stemningen når alle setter seg i bilen er ikke bare laber, den er så dårlig at selv et obligatorisk møte i HMS-utvalget virker festlig.

Barnas dag, du liksom. Hurra.

Hvem........

© VG