LEDER

Det norske utdanningssystemet skal levere mye, både i den brede og den spisse enden. Skolen skal gi oss alle grunnleggende ferdigheter til å mestre yrkesliv og hverdagsliv, det vi trenger for å skaffe oss en jobb, en bolig og kunne ta vare på oss selv og våre nærmeste. Men den skal også dyrke frem enerne, enten det er spisskompetente håndverkere eller akademikere, folk som kan føre utviklingen videre innenfor teknologi, kultur og vitenskap og bidra til at norsk næringsliv hevder seg internasjonalt.

Dette er ingen enkel utfordring, for å si det forsiktig. Gjennom flere tiår har det pågått en politisk strid om skolen i Norge, mellom dem som mener skolen først og fremst skal handle om kunnskap og ferdigheter og dem som i vel så stor grad er opptatt av inkludering, sosial læring og utjevning. Debatten handler om alt fra fagtilbud og pensum, via karakterenes plass og vektlegging til private skoletilbuds fremvekst, lærernes autoritet og bruken av digitale hjelpemidler.

Ser vi voksne oss tilbake, er vel de færreste i tvil om at skolegangen har formet oss, også som mennesker. Det er viktig å lære sosialt samspill og samarbeid. Men får ikke elevene med seg et faglig grunnlag for å fullføre en utdanning og komme seg i arbeid, har skolen sviktet dem fundamentalt, og det gjelder like mye de elevene som trenger ekstra hjelp og tilrettelegging på grunn av funksjonshemninger eller -nedsettelser. Et velutviklet velferdssystem til tross, vi har egentlig ikke råd til at ungdom........

© Tønsbergs Blad