Rovviltpolitikken bygger på det som kalles differensiert forvaltning. Det betyr:

I områder der rovvilt skal kunne etablere seg, er terskelen for felling høyere. Der skal man heller bruke forebyggende tiltak som gjerder, tilsyn, flytting av dyr, tidlig sanking osv.

Utenfor disse områdene skal hensynet til beitedyr og tamrein veie tyngre, og terskelen for uttak/felling er lavere når det oppstår skade. Miljødirektoratet beskriver dette som at man ønsker rovvilt og beitedyr «så adskilt som mulig» gjennom soneforvaltning.

Bestandsmål for bjørn i Norge

Stortinget har bestemt at Norge skal ha 13 årlige ungekull/ynglinger av brunbjørn. Dette ble fastsatt gjennom rovviltforliket i 2011. Målet er ikke et mål om antall enkeltbjørner, men om årlige kull.

Bestandsmålet for bjørn er fordelt slik:

Rovviltregion – Område – Mål for bjørn

Region 5 – Hedmark – 3 ynglinger

Region 6 – Midt-Norge – 3 ynglinger

Region 7 – Nordland – 1 yngling

Region 8 – Troms/Finnmark – 6 ynglinger

Nasjonalt – Norge – 13 ynglinger

Dette betyr at Troms og Finnmark har det største regionale målet for bjørn, med 6 av 13 nasjonale ynglinger.

Rovdata oppgir at det i 2025 ble påvist minst 185 brunbjørner i Norge gjennom DNA-analyser: 105 hannbjørner og 80 hunnbjørner. Det ble beregnet 10,3 kull i 2025, altså fortsatt under Stortingets mål på 13 årlige kull.

I 2024 var tallet litt høyere: 191 påviste bjørner, og Miljødirektoratet oppga da 11,4 beregnede ungekull.

Hva betyr dette for Karasjok/Finnmark?

Karasjok ligger i rovviltregion 8 – Troms og Finnmark. Denne regionen har mål om:

Art – Bestandsmål i region 8

Ulv – Ingen fastsatt ynglemål

For bjørn er det særlig relevante områder i Finnmark blant annet Anárjohka/Karasjok-området og Sør-Varanger, fordi bjørnene i Finnmark henger sammen med bestanden i Finland og Russland. Miljødirektoratet skriver at bjørn i Finnmark utgjør del av en felles bestand med Nord-Finland og tilgrensende russiske områder.

Dette er kjernen i konflikten:

Staten har satt et ganske høyt regionalt mål for bjørn i Troms/Finnmark, samtidig som dette er et område med mye samisk reindrift. Når region 8 skal ha 6 bjørneynglinger, betyr det i praksis at mye av belastningen ved bjørneforvaltningen legges i nord. Det er derfor rovviltpolitikken ofte blir ekstra konfliktfylt i Finnmark.

Samtidig er bjørn sterkt truet på norsk rødliste, og Norge er bundet av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Derfor kan ikke bjørn forvaltes som vanlig jaktbart vilt; felling må skje som lisensfelling, skadefelling eller ekstraordinært uttak etter bestemte vilkår.

Norge har 8 rovviltregioner, men sonene bestemmes regionalt innenfor disse. For bjørn er nasjonalt mål 13 årlige kull, fordelt på fire regioner. Region 8 Troms/Finnmark har mål om 6 bjørnekull, altså nesten halvparten av det nasjonale bjørnemålet. Bestanden ligger fortsatt under målet, med beregnet 10,3 kull i 2025, men belastningen er politisk og praktisk stor i reindriftsområder som Karasjok/Finnmark.

Dette handler også om samisk reindrift, sauehold og lokal matproduksjon

Finnmark er ikke et tomt kart der staten kan tegne inn rovviltsoner etter eget ønske. Dette er samiske bruksområder, reinbeiteområder, jordbruksbygder, beiteområder og levende lokalsamfunn.

Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby er alle kommuner der reindrifta har stor betydning, både økonomisk, kulturelt og identitetsmessig. Samtidig er det viktig å understreke at Porsanger, Tana og Nesseby fortsatt har sauehold som en viktig del av landbruket og lokal matproduksjon.

Rovviltpolitikken rammer derfor ikke bare én næring. Den rammer både samisk reindrift, sauehold, utmarksbeite,........

© Ságat