I Finnmark fylkeskommune har vi satt oss et mål. Denne perioden skal det å få 100.000 mennesker til å bo i Finnmark ligge i bunn for det vi gjør.

Noen kaller det en naivt. Andre en utopi. Jeg kaller det et mål.

Et mål vi har valgt fordi vi vet at alternativet ikke er bærekraftig. Det handler om samfunnsutvikling og det handler om sikkerhet og beredskap. Hvis vi lar utviklingen gå sin gang, vil pilene fortsette å peke nedover.

Det har vi her i Finnmark og resten av kongeriket rett og slett ikke råd til. Verken menneskelig, økonomisk eller strategisk.

Folk er Finnmarks største utfordring. Samtidig er det vår største mulighet. Får vi folk til å flytte hit kan vi utvikle fylket vårt. Da kan vi bygge det samfunnet vi vet at det er mulig å skape. Et samfunn med sterke lokalsamfunn, med næringsliv i vekst, og med trygghet for fremtiden. Vi kan skape den sterke sivile tilstedeværelsen som er så viktig for suverenitetshevdelsen.

Men da må vi tørre å si ja.

Ja til de gode initiativene. Ja til gründere. Ja til etableringer. Ja til de som vil noe – og som trenger at noen heier på dem.

Et «nei» fra fylkeskommunene skal kun komme når lovverk eller annet vi ikke kan gjøre noe med tvinger oss. Standardsvaret i Finnmark må være ja. Det er nøkkelen til........

© Ságat