Det er begrenset kunnskap om hvor mye av kobberet i sedimentet, som er tilgjengelig for organismer, som lever i og på havbunnen nær anleggene. Toleransegrense for kobber i disse organismene er også for lite undersøkt. Det mangler overvåkingsdata på kobberverdier i vannsøylen og det er derfor vanskelig å vurdere om løst kobber kan komme opp i konsentrasjoner som påvirker marine organismer som lever i vannmassene i Varangerfjorden.

Forbruket av fôr i produksjonsområde 13 (PO 13 = Varanger og Tanafjorden) var på 12. 171 tonn i 2022. Basert på massebalansebudsjett (forventet status) utgjør dette et utslipp av 3.554 tonn fekalier (lakseavføring) og 609–1.339 tonn spillfôr i produksjonsområdet, fordelt på fem matfiskanlegg, som gir et snitt på 711 tonn fekalier og 122–268 tonn spillfôr per matfiskanlegg. I 2023 er fôrforbruket estimert til 11.015 tonn i området.

Dette er noe av hva havforskerne skriver i en Risikorapport for norsk fiskeoppdrett i 2024.

Omtrent 65.000 mennesker må til for å «slippe ut» 3.554 tonn avføring på ett år, det ifølge KI.

Realiteten de siste 40 årene er at oppdrettsindustrien ikke har opplyst om bruk av giftstoffer, ikke fremlagt risikovurderinger av giftstoff og giftvirkning av vannløselige stoffer, som kobberoksid, tralopyril og sinkpyrithion i not-impregnering, og ei heller om mengde giftstoff, som hele tiden blør ut i sjøen.

Undersøkelser viser at for et oppdrettsanlegg beregnet for 5.400 tonn (14 merder) laks brukes det 7.000 kilo not-impregnering blandet inn i 23.000 liter malingsbase (oljeprodukter). I juli i år var det rapportert seks oppdrettsanlegg med til sammen 30 merder i PO 13. Det er ingen anlegg i Tanafjorden. Anleggene ligger alle i Varanger. Giftpåvirkningen fra oppdrettsanleggene, som beskrives for PO 13, rammer bare Varangerfjorden. Det er fordi at kyst- og havstrømmen flyter øst- og nordover. Forurensning som lekker fra anleggene i Varanger kan ikke spres mot havstrømmen. Forurensning fra oppdrettsanleggene blir........

© Ságat