Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Sandefjords Blad): Jeg hører smellet før jeg ser det. Ved siden av meg sitter en israelsk sikkerhetsvakt fra Shin Bet. Hånden hans forsvinner lynraskt inn under jakkeslaget. I et mikrosekund er tiden frosset mellom de tykke murene på Akershus festning. Skal han trekke?

Det er 11. desember 1994. På hovedbordet sitter Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin. På lunsjmenyen står «fred i Midtøsten», servert med en bismak av nervøsitet som selv ikke den fineste meny kan skjule. Hele salen holder pusten samtidig.

Så ser vi det: Det er et serveringsfat i hotellsølv som har gått i gulvet. Det er bare en servitørkollega som har mistet grepet. Vakten slipper taket i det som skjuler seg under dressjakken, ser på meg med et skjevt smil og hvisker: «Boom».

Jeg er sikkerhetsklarert til å servere under fredslunsjen. Inntekt fra frilansservering kom godt med til å finansiere studier som etter hvert endte i en journalistutdanning.

Med tidens løp glemmer jeg hele lunsjen, der vår statsminister, Gro Harlem Brundtland, gjorde et poeng i talen sin at «fred ikke skal tas for gitt, men må vinnes hver dag».

Men jeg glemmer ikke Oslo-avtalen som dannet grunnlaget for festen. Den som ga Norge status som en fredsskapende supermakt. Hvor ble det forresten av troen på fred fra den........

© Nettavisen