Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Gassprisene har eksplodert med 30 prosent til over 70 euro per megawattime.

Siden nyttår er oppgangen på rundt 140 prosent. Dette er ikke bare en nyhetssak for økonomer – det er et varsku om hva som er i ferd med å treffe norske husholdninger med full kraft.

Les også: Trump er livsfarlig for Tangen

Når gassprisen skyter i været, vet vi hva som kommer. Strømprisene følger etter. Regningene øker. Og det er vanlige folk som sitter igjen med konsekvensene.

Dette vil innebære høyere energipriser over hele linjen – og ikke minst høyere dieselpriser.

For folk flest betyr det dyrere hverdag fra alle kanter. Det blir dyrere å varme opp hjemmet, dyrere å kjøre til jobb, dyrere å handle mat. For barnefamilier og pendlere er dette ikke luksusforbruk – det er nødvendige utgifter som ikke kan kuttes bort.

Likevel virker det som om vi gang på gang blir tatt på senga. Hvor er de langsiktige løsningene? Hvor er tiltakene som faktisk skjermer husholdningene når energimarkedene løper løpsk?

Vi har sett midlertidige støtteordninger før, men de kommer ofte for sent og treffer for dårlig.

Samtidig vet vi at Norge tjener enorme summer på høye energipriser.

Da blir det et politisk spørsmål – ikke et økonomisk: Hvor mye av denne gevinsten skal tilbake til folk flest?

Les også: Full krig i EU

For dette handler ikke bare om strømregninger. Det handler om trygghet i hverdagen. Når prisene øker så kraftig på kort tid, blir det vanskelig å planlegge økonomien.

Flere vil måtte kutte i nødvendige utgifter. Noen vil måtte bruke kreditt.

Andre vil kjenne på en økonomisk utrygghet som ikke burde finnes i et av verdens rikeste land.

Og forskjellene øker. De med god råd tåler en ny prisøkning. De med lite fra før, gjør ikke det. Det er de som bor i trekkfulle boliger, som ikke har råd til varmepumpe, som er avhengige av bilen – som rammes hardest.

Dette er ikke bærekraftig.

Les også: Krigen mot varmepumper spenner bein på Aaslands Norgespris

Så spørsmålet er enkelt: Skal vi fortsette å la norske husholdninger stå alene i møte med ekstreme prissvingninger, eller skal vi faktisk gjøre noe med det?

Gassprisen er kanskje et internasjonalt problem, men konsekvensene er helt lokale.

De merkes på kjøkkenbordet, på kontoen – og i hverdagen til folk flest.

Nå er det på tide med mer enn bare reaksjoner. Nå må Terje Aasland handle.

© Nettavisen