Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er noe ved ADHD som vekker uvanlig sterke følelser i oss. Ikke bare i kommentarfeltene, men også i møte med pasienter, kolleger, lærere og foreldre. Diagnosen splitter til tross for at vi ellers klarer å snakke om psykisk helse med en slags kollektiv varsomhet. Økningen i angst skaper ikke kulturkamp. Depresjon gjør oss bekymret, men sjelden sinte. Spiseforstyrrelser vekker uro, ikke anklager.

Hvorfor er det akkurat ADHD som blir en slagmark?

ADHD-debatten handler mindre om barna og mer om oss voksne, om våre idealer, våre sår, og hvordan vi forsøker å få et samfunn i ubalanse til å henge sammen.

For ADHD er en diagnose som treffer kjernen av det moderne selvbildet. Den utfordrer forestillingen om at konsentrasjon og orden først og fremst handler om viljestyrke. Når et barn strever med impulskontroll eller oppmerksomhet, blir det ikke bare et spørsmål om symptomer. Det blir et spørsmål om ansvar. Om oppdragelse. Om skolen. Og i forlengelsen av det om oss.

Derfor vekkes forsvaret: «Dette er egentlig bare dårlig oppdragelse.» «Vi sykeliggjør normalen.» «Samfunnet skaper disse barna.» Under slike utsagn ligger ofte en frykt for at noe har glippet at vi ikke har vært........

© Nettavisen