Jeg bidrar, altså er jeg

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

«Man må jo bidra i samfunnet». Har du hørt den før? Det har jeg, i utallige varianter. Velferdsstaten er helt avhengig av at vi alle bidrar. Og å bidra, det er synonymt med jobb og skattbar inntekt. Det er vanskelig å stå utenfor – ikke bare på grunn av helseplager, tung omsorgsbyrde eller dårlig økonomi, men fordi man så veldig gjerne heller skulle bidratt.

Bidra-retorikken ulmer i mang en samfunnsdebatt, og blusser opp hver gang det er snakk om sykelønn eller snylting. Hos mange av oss er den internalisert. Jeg hører ofte syke og uføre beklage at de «gjerne skulle bidratt i samfunnet». Til og med hvis jeg spør den kunstige intelligensen hva det vil si å bidra, trekker den fram det å delta i arbeidslivet for å «holde samfunnsøkonomien i gang».

Et nylig eksempel er da lege Kaveh Rashidi tok opp hansken på debatten om sykefravær, og pekte på individets rolle, mens han mer enn antydet at en raus sykelønnsordning fører til mer fravær. Rashidi påpeker at vi er friskere enn noen gang.

Det stemmer, i alle fall er vi friske i betydningen ikke døde. Men med disse friske kroppene, som har puls og greier, skal vi møte et arbeidsliv preget av stadige effektiviseringskrav og et krysspress fra jobb og andre forpliktelser som få mennesker før oss har opplevd maken til.

Arbeid kan både gi og ta helse, glede og frihet. Hvis du opplever at det gir, så har du antagelig en forutsigbar, fast og trygg jobb. Kanskje har du et godt kollegialt fellesskap, dyktige ledere, meningsfylte oppgaver og/eller høy lønn. Kanskje en jobb som fint lar seg kombinere med fritidssysler og andre forpliktelser, hvis du har sånt.

Men vi skal anerkjenne at et arbeidsliv kan oppleves diametralt annerledes. Å snakke om arbeid som én ting – og som eneste måte å bidra i samfunnet på – gir ingen mening.

Og hva er det egentlig vi skal bidra til? Økonomisk vekst? Brutto nasjonalprodukt? Arbeiderpartiets Tonje Brenna uttalte som arbeids- og inkluderingsminister at sekstimersdagen er «et steg i feil retning». Hun sa i den forbindelse at «i Norge lever vi av hverandres arbeid».

Stemmer det? Strengt tatt er det inntekten vår vi lever av, ikke arbeid som sådan. Inntekt kan skapes og fordeles på mange måter. Dette er ikke styrt av noen naturlov – vi får det samfunnet vi bestemmer oss for å ha.

Uttalelser som Brennas kan gi en slags mening fra et rent økonomisk perspektiv, men fra et menneskelig et er det ganske skrudd, fordi det ignorerer faktorer som livskvalitet og folks hverdagslige realiteter.

«Jeg tenker, altså er jeg» – Descartes’ berømte grunnsetning – betyr vel noe i retning av at tenkingen din beviser din eksistens. Det kroppslige er underordnet det sjelelige. For å parafrasere: Din deltakelse i arbeidslivet beviser at du bidrar. All annen aktivitet er underordnet.

I virkeligheten er det selvsagt mange andre måter å bidra på. Det er bare det at de er usynlige, undervurderte og ikke bidrar til eksponentiell økonomisk vekst.

Det er unektelig ironisk at når ungene har spysjuke og man har skiftet sengetøy sju ganger i løpet av en natt, så føler man seg «bakpå». At når man er travel med å arrangere begravelse i nær familie, så beklager man overfor kolleger som må vente et døgn ekstra på svar på en e-post. Eller at når man gjør sitt livs innsats med de forbanna øvelsene som fysioterapeuten sa man skulle gjøre, så har man dårlig samvittighet fordi man «ikke jobber».

Jeg har selv erfaring med å være syk. I perioder har jeg ikke bidratt med en eneste krone til BNP. Det var riktignok ikke mye nytelse inni bildet, men definitivt ingen ytelse heller, i alle fall ikke i form av lønnsarbeid. Men jeg var stadig forelder, kone, familiemedlem, og venn.

Jeg stilte opp og bidro der jeg kunne. I tillegg kom ansvaret for egen tilfriskning. Å forsøke å bedre egen helse, krever innsats. Jeg engasjerte meg også for pasientrettigheter, i et forsøk på å gjøre livet litt lettere for dem som uunngåelig kommer etter meg.

Men fortsatt, denne gnagende følelsen av ikke å bidra med noe som helst. Vi er ikke spredte unntak, vi som har omsorgsforpliktelser i tillegg til lønnsarbeid, helseplager vi sliter med, eller finner livskvalitet og mening i hobbyer og engasjement. Vi representerer gjennomsnittsnordmannen som arbeidslivet burde vært laget for.

At leger bruker tid og kompetanse på å skrive klikkvennlige kronikker som nører opp under høyrevridd populisme, har vel aldri gitt noen bedre helse eller motivasjon for å jobbe. Det samme gjelder yrkespolitikere med rikelig ovenfra-og-ned-holdning, men liten eller ingen egen erfaring fra arbeidslivet.

Løsningen for at flere skal kunne delta i arbeidslivet, ligger i arbeidslivet selv. Med kortere dager, mer fleksibilitet og trygghet gjennom faste stillinger som norm, ville det vært et velkomment sted for flere. Samtidig må vi løfte blikket og utvide vår forståelse av hva arbeid er. For de fleste er ikke spørsmålet om de skal bidra, men hvor og hvordan.

© iTromsø