Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Universitets- og høyskolesektoren er blant samfunnets viktigste institusjoner. Det er likevel grunn til å stille spørsmålet om sektoren fokuserer nok på de store strategiske utfordringene Norge står overfor de neste tiårene.

Vi vil peke på tre forhold som etter vårt syn burde stått på dagsordenen: fallende petroleumsinntekter, behovet for en mer produktiv offentlig sektor og innsatsen mot sentraliseringen i landet.

1. Fallende inntekter krever nye prioriteringer

Norge har bygget en omfattende og velfungerende velferdsstat. Landet har i dag en av verdens største offentlige sektorer målt både i pengebruk og sysselsetting. I Norge arbeider 30,1 prosent av de sysselsatte i offentlig forvaltning, mot et OECD-gjennomsnitt på 18,4 prosent. Norge ligger også høyere enn andre nordiske land. En viktig forklaring på at vi har kunnet finansiere en så stor offentlig sektor skyldes inntektene vi mottar fra olje- og gassvirksomheten. Men denne situasjonen vil ikke vare evig.

Framskrivninger fra Sokkeldirektoratet viser at landets petroleumsproduksjon vil falle med så mye som 2/3 fra 2050. Perspektivmeldingen fra 2024 anslår at statens netto kontantstrøm vil bli redusert fra ca. 650 milliarder kroner i 2025 til ca. 111 milliarder kroner i 2060.

Det betyr at en av Norges viktigste inntektskilder blir redusert med mer enn 80 prosent de neste 35 årene.

Det er landets tallrike små og store private virksomheter som skaper de verdiene som staten kan beskatte og bruke på helse, omsorg, politi, skole og forsvar.

Vår alles offentlige sektor er selvsagt avgjørende for samfunnets funksjonsevne og trygghet, men den er samtidig avhengig av sterkt og produktivt næringsliv. Halvparten av sysselsetningsveksten i Norge har kommet i........

© Haugesunds Avis