Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har med rette bygget psykisk helsevern på respekt for menneskets autonomi og rett til selvbestemmelse. Tvang er et alvorlig inngrep og skal bare brukes når lovens vilkår er oppfylt.

Men det finnes en annen form for rettssikkerhet som diskuteres langt mindre: Retten til å bli fanget opp når sykdommen har svekket evnen til å forstå egen situasjon så alvorlig at man ikke lenger klarer å ivareta seg selv.

Jeg mener vi har fått et system hvor hensynet til selvbestemmelse i enkelte tilfeller praktiseres på en måte som gjør at ansvaret i realiteten skyves over på svært syke mennesker. «Han fikk tilbud om hjelp, men takket nei» kan bli stående som forklaring på hvorfor videre oppfølging ikke skjedde.

Men et nei er ikke nødvendigvis et tilstrekkelig svar når det kommer fra et menneske med alvorlig sykdom, betydelig funksjonsfall eller sterkt sviktende sykdomsinnsikt.

Da må spørsmålet være om personen faktisk forsto hva han eller hun tok stilling til, hvilke konsekvenser avslaget kunne få, og hvilke alternativer som forelå.

Det er nettopp derfor lovverket har regler om beslutningskompetanse.

Fra 1. juni 2026 erstattet dette begrepet det tidligere «samtykkekompetanse». 

Endringen tydeliggjør at kompetansen ikke bare handler om evnen til å si ja til behandling, men også om evnen til å treffe et reelt og informert valg når man sier nei. Utgangspunktet er selvsagt at voksne mennesker bestemmer over egen behandling. Men lovverket åpner for at beslutningskompetansen kan mangle når det er overveiende sannsynlig at personen ikke klarer å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av den.

Dette betyr ikke at mennesker med alvorlige psykiske lidelser automatisk mangler beslutningskompetanse.

Det betyr........

© Haugesunds Avis