Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ti lange uker med storkrig, bombing og blokade i Midtøsten har vist oss en verdensøkonomi som fortsatt er for avhengig av fossil energi for å gå rundt.

Med russisk energieksport ute av bildet i overskuelig framtid, er det Norge som er blitt hovedleverandør av energi til EU og Europa. For myndigheter og befolkning i landet vårt betyr dette at vi akkurat nå har større strategisk betydning for omverden og nabolandene våre enn noen gang tidligere. Det er et ansvar som forplikter.

Aller viktigst er den norske gasseksporten. Nedover på det europeiske kontinentet brukes gass i utstrakt grad til husoppvarming og matlaging, i tillegg til å være en viktiginnsatsfaktor i produksjon av varer og tjenester. Inntil en tredel av alt gassforbruk i EU kommer via rør og på skip fra utvinningen på norsk sokkel.

Det som virkelig har gjort transporten av gass til Norges viktigste og mest verdifulle eksportprodukt de seinere år, er «Nordsjøens dypeste hemmelighet»: På havbunnen utenfor norskekysten strekker det seg et nettverk av 8.600 kilometer med stålrør.

Hver time hele året fraktes det enorme mengder energi. Rørene strekker seg fra mer enn 60 gassfelt i Nordsjøen til prosessanlegg på norskekysten, og mottaksterminaler i Tyskland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Noen av rørstrekningene er like lange som avstanden fra Nordkapp til Oslo. De ligger dypt, ned mot 1300 meter, og gassen........

© Haugesunds Avis