Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi snakker ofte om å lytte til kroppen. Det er som regel et godt råd. Kroppen varsler når noe er galt.

Smerte, uro, hjertebank og svimmelhet kan være signaler vi skal ta på alvor. Noen symptomer skal undersøkes. Noen alarmer redder liv. Men ikke alle alarmer betyr at skipet synker.

«Jeg har mindre smerter nå. Jeg bruker ikke smertestillende lenger. Jeg sluttet for to uker siden», sier pasienten foran meg.

Hun har hatt kroniske smerter i halvannet år. Etter hvert hadde hun innfunnet seg med tanken om at hun aldri kom til å bli bra. Smertene var blitt en del av livet, og livet hadde gradvis begynt å innrette seg etter dem.

Fastlegen på Karmøy skriver ut badstue på resept

Nå sitter hun foran meg, kledd i gult og klar for sommeren, med mer energi enn tidligere. Jeg spør henne hvordan det kan være mulig at hun nå trener og har det så mye bedre.

Hun svarer: «Fordi jeg har lyttet for mye til kroppens signaler, og tanker som jeg har trodd har stemt tidligere, som har sagt: Det blir aldri bedre enn dette.»

Den setningen har blitt værende hos meg. Ikke fordi smertene hennes ikke var reelle. Det var de. Men fordi hun satte ord på noe mange kan kjenne seg igjen i: At kroppen og hjernen ikke alltid forteller hele sannheten om hva vi tåler, hva som er farlig, eller hva som fortsatt er mulig.

Noen ganger begynner hjernen å varsle fare så ofte at selve alarmen tar over styringen. Den delen av oss som vil beskytte, stoppe og unngå, får mer makt enn den delen som vil leve, prøve........

© Haugesunds Avis