Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han hadde en sånn tynn boblejakke med vaffelmønster og Gant-skjorte under.

Foreldrene hadde planlagt årets sommeravslutning og læreren skulle oppsummere. Plutselig handlet det ikke om glutenfrie pølsebrød, kyllingpølser og regler for bruk av mobiltelefon.

Man kunne se for seg scenene. En fullblods araberhest med Victoria i salen, som galopperte tvers igjennom klasse 6B.

– Det går nok dessverre ikke. Vi kan ikke ha en hest med på grillingen. Det kan jo være livsfarlig, sa læreren, lettere fjetret.

Vaffeljakkemannen sperret opp øynene.

– Ja, men nå har jo jeg lovet at hun skulle få ha hesten med, sa han.

Denne episoden er en ganske korrekt gjengivelse av en faktisk hendelse.

Jeg har smurt bitte litt på. Jeg har det. Jeg er en del av foreldregenerasjonen som både er verdens mest kompetente og ressurssterke, men også ofte ubrukelig. Vi kan, men vil ikke. Vi har tid, men gidder ikke.

Vi ser hva som bør gjøres, men mener noen andre enn oss selv bør gjøre jobben. Vi har blitt en putefabrikk som syr stadig mer komfort under armene på våre barn, men lar oss forbause over hva som kommer ut på samlebåndet: Relativt skjøre og godt vante barn, som ikke er særlig godt vant med å bli stilt krav til, eller bli irettesatt.

De siste ukene har Haugesunds Avis publisert en reportasjeserie som tegner et bilde av skole og lærere som sliter. Ikke bare fordi ressursene er knappe, men fordi oppgavene utover selve undervisningen spiser dem opp.

–........

© Haugesunds Avis