Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg hatet å gå i bunad som barn. Og nektet å ta imot bunad da jeg skulle konfirmeres. Men tok til vettet og takket ja da tilbudet meldte seg for noen år siden.

Nå har jo alle bunad. Eller en festdrakt, stakk eller noe annet tungt og omfangsrikt som symboliserer at du tilhører fellesskapet. Det norske bunad-«vi»-et.

Selv har jeg romeriksbunad, og bryter altså ikke bunadspolitiets regel nummer én som sier at du skal ha bunad fra der du kommer fra. Eller har etterprøvbare familierøtter. Check!

Moren min har sponset korrekt søm, skjorte og søljer, så check, check, check der også.

Jeg har egentlig ikke brydd meg så mye om dette bunadsreglementet, tenkt at bunadspolitiet ikke finnes. At det bare er en medieskapt greie for å skape ståhei og debatt inn mot nasjonaldagen. Og at aksepten for å mikse tradisjon og fornyelse egentlig er ganske stor.

Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at bunadspolitiet var nærmere enn jeg trodde. Plutselig åpenbarte hun seg foran meg, med hardt blikk og streng munn.

For bunadspolitiet – det var selveste mora mi.

Jeg tilhører nok denne siden av bunadsdebatten. At bunaden må romme........

© Drammens Tidende