Femten år etter terroren som tok fra oss 77 mennesker, hedrer vi dem ved å aldri tie og aldri glemme. Og ved aldri å være naive.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Dette glemmer jeg aldri», tenkte jeg i timene, dagene og ukene etter terrorangrepene den 22. juli i 2011. Det er femten år siden nå, men fortsatt kommer det til meg, det som skjedde, i en eller annen form. De vi mistet, de er der ennå, hver på sitt vis. 

Nå jobber jeg igjen i regjeringskvartalet i Oslo sentrum. Det er bygninger jeg har hatt et forhold til hele livet, stedet der både moren og faren min arbeidet og hadde sitt virke helt tilbake til 1970-tallet. Jeg går i de samme gatene og korridorene der det første angrepet skjedde. Det er en spesiell følelse. Aldri har det som skjedde vært lenger unna i tid, likevel er det mer til stede enn på lenge. 

Sønnen ble drept på Utøya: – Jeg er sint for at livet skulle bli så tøft og utfordrende

Den 22. juli handler først og fremst om de som mistet livet, de som ble skadet og de som mistet noen de var glade i. Og den handler om de som overlevde. Det finnes ingen riktig eller feil måte å leve på etter å ha opplevd terror. Ingen andre enn de som selv var der, ingen andre enn de som mistet, har noen rett til å definere hva det betyr å klare seg godt, eller å klare seg overhodet.

Hundrevis av overlevende bærer det som skjedde med seg. Pårørende og etterlatte må leve med sorgen og savnet. Femten år kan kanskje høres lenge ut for noen, men det er også bare et øyeblikk siden. Tid er en........

© Dagsavisen