Da jeg skrev hovedfagsoppgave om livssynsskoler og politiske skillelinjer på begynnelsen av 2000-tallet, så jeg et tydelig mønster. Venstresiden i norsk politikk hadde liten sans for livssynsskolers kristne egenart og mente at toleransevinduet burde være mindre i forhold til ulikhet. Det handlet om enhetsskoleprinsippet: Helst burde alle gå i samme skole, og skolene skulle være så like som mulig. Høyresiden støttet privatskoler derimot, med utgangspunkt i prinsippet om valgfrihet. 

I dag er dette bildet litt mer sammensatt, der også partier som Høyre og Venstre vil ha en grense for en livssynsskolenes «annerledeshet». Venstresiden har eksplisitt uttalt at en livssynsskole som får statsstøtte, ikke kan diskriminere i ansettelsessaker med utgangspunkt i søkerens samlivsform eller samlivsetikk. Vi har sett mange eksempler på at politikere både fra Ap og Høyre har uttalt seg uforstående til at kristne skoler skal få beholde en slik diskrimineringsrett selv om denne delvis er nedfelt i likestillingsloven.

I trepartssamarbeidet er det tradisjon for at arbeidstakerorganisasjonene knytter seg opp mot venstresiden i norsk politikk. Dette gjelder LO helt eksplisitt, men også til en viss grad Utdanningsforbundet. 

© Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet. Kopiering av materiale fra Dagen for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Dagen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens faglige utvalg Redaktørplakaten Personvern og informasjonskapsler Dagens etiske husregler

Administrerende direktør:Christer Skoge

© Dagen