God gammel prekenvisdom sier at vi i denne teksten bør feste øynene på Jesus i det han i vers 22 beseirer Satan og demonhæren hans. Derav søndagens gamle navn: «Oculi» = øyne.

I første del (vers 14–23) møter vi en demonutdrivelse med etterfølgende tvilstanker. Tvilstankene gjendrives med tre argumenter pluss en lignelse. I andre del (vers 24–28) får vi demonologisk tilleggsundervisning. I en sum sier teksten at vi lever i åndskamp. Åndskampen er en reell kamp mellom lysets og mørkets hærer. De to hærene er ledet av hver sin fyrste. Og av de to fyrstene er Satan «den sterke». Men Jesus er den sterkeste. Vårt kall er så å finne vår egen plass: Enten med Jesus. Eller mot ham (vers 23).

14 Han drev ut en ond ånd, og den var stum. Men det skjedde da den onde ånden var faret ut, da talte den stumme. Og folket undret seg.

15 Men noen av dem sa: Det er ved Be’elsebul, de onde åndenes fyrste, han driver de onde åndene ut.

16 Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.

Mens folk i vår tid har problemer med å tro på Satan og demonene utenfor den synlige virkeligheten, var det ingen av de tilstedeværende som hadde dét problemet. De hadde altfor ofte sett demoner herje med besatte mennesker, til å tvile på at demoner fantes. Skal du lære noe av denne teksten, bør du tro på demonutdrivelsens realitet: At Jesus ved Guds finger kan drive ut demoner.

Tvilstankene blant dem som var til stede, var av to andre slag (vers 15 16): Enten at Jesu makt over demonene selv var av demonisk opphav. Eller at han i det minste burde bevise det himmelske opphavet til overmakten han hadde........

© Dagen