BOSTON (Dagbladet): Jeg gleder meg som en unge. I likhet med noen millioner nordmenn til. Og noen tusener her i Boston. Dette blir vilt. Det blir en fest. Det vil si - det er  allerede full fest her. Allsang i gatene og forbrødring. Vikinghjelmer og glede. Vi skal gjenoppdage Amerika. Men nå som fotballstormakt.

De danske «Roligans» ble liksom en gang symbolet på de glade supporterne som koste seg på tur og aldri laget bråk. Sannheten er at vi nordmenn er enda hyggeligere å møte under store mesterskap.

Christina (36) har bruktdette i over fem år

I EM i 2000 i Nederland og Belgia satt jeg på tribunene i Rotterdam, Liège og Arnhem og så alle Norges kamper. Jeg husker euforien da Steffen Iversen steg til værs og baklengs headet inn målet som senket stormakten Spania 1-0 i Rotterdam. 

Og jeg husker vi gråt på vei ut av stadion da Norge ble slått ut på verst tenkelig vis etter at Spania scoret to mål på overtid og vant 4-3 mot Jugoslavia. Det gjør fortsatt vondt når jeg tenker på det.

Hvem glemmer vel bildet av daværende landslagssjef Nils Johan Semb i knestående og med bøyd nakke på gressmatta i nederlandske Arnhem? Det fortvilte synet har brent seg fast på netthinnen min. Det oser fortsatt smerte og lidelse.

Tirsdag 16. juni (amerikansk tid - 17. juni i Norge), av alle tilfeldigheter på min egen 49-årsdag, sitter jeg igjen og ser Norge spille en kamp i et sluttspill. Det er nesten på dagen 26 år siden siste sluttspillkamp. Nesten en mannsalder. I alle fall en ørkenvandring. Den........

© Dagbladet