Legevaktdebatten har engasjert mange de siste ukene. Det er bra. Jeg vil først takke Dølen, fastleger, ambulansepersonell og alle andre som har bidratt med erfaringer og faglige perspektiver. Debatten har vært saklig, og den har gitt mange av oss større forståelse for en arbeidshverdag vi ellers ikke ser.

Jeg har stor respekt for fastlegene som har delt sine erfaringer. Dersom de opplever at en gjeninnføring av Fronsvakta med dagens rammer vil føre til at de slutter, er ikke det en løsning jeg ønsker. Vi trenger stabile fastleger, og det må vi ta på alvor.

Men betyr det at dagens løsning er den eneste mulige?

Det er her jeg mener debatten har stoppet litt opp.

Jeg opplever at mange har konkludert med at løpet er kjørt før vi i det hele tatt har utredet hvilke alternativer som finnes. Hvorfor blir alternativene redusert til enten «Fronsvakta slik den var» eller «Lillehammer slik det er i dag»? Hvorfor diskuteres det så lite om nye modeller, større interkommunale samarbeid eller et styrket lokalmedisinsk tilbud?

Gjennom debatten har jeg fått verdifulle innspill fra flere personer med lang erfaring fra akuttmedisin og ambulansetjenesten. Av hensyn til personvernet deres kommer jeg ikke til å identifisere dem, men perspektivene deres har gjort inntrykk.

De beskriver hvordan én transport til Lillehammer kan binde opp en ambulanse i flere timer. Konsekvensen er ikke bare at en ambulanse er opptatt. Andre ambulanser........

© Dølen