Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Per-Arne Isaksens kronikk «Sakligheten som våpen» er påfallende nok et eksempel på nettopp det fenomenet han hevder å kritisere. Han anklager meg for å være usaklig, men gjør det gjennom en fremstilling som løsriver enkeltutsagn fra den debattkonteksten de ble fremsatt i, samtidig som han overser den avgjørende forskjellen mellom å kritisere en debattants opptreden i en konkret debatt og å angripe vedkommendes person. Det er en forskjell Isaksen enten ikke forstår eller velger å viske ut.

Min kronikk «Bøllenes triumf»handlet om et velkjent problem i offentlig debatt som består i at argumenter erstattes med personangrep, mistenkeliggjøring og motivspekulasjoner. Isaksens svar består i stor grad av å lete gjennom kommentarfelt etter formuleringer han mener kompromitterer mine prinsipper. Resultatet er ikke en analyse av kronikkens hovedpoeng, men et forsøk på å flytte diskusjonen fra spørsmålet om debattkultur til spørsmålet om min person. Det er et bemerkelsesverdig valg for en kronikk som hevder å forsvare sakligheten.

Et av Isaksens grunnleggende premisser er at når jeg påpeker at noen ikke har forstått en tekst, så er dette et personangrep. Det er en merkelig påstand. Hvis en debattant tillegger meg standpunkter jeg aldri har uttrykt, angriper påstander jeg aldri har fremsatt eller svarer på spørsmål kronikken ikke handler om, finnes det logisk sett bare to muligheter. Enten har vedkommende misforstått teksten, eller så argumenterer vedkommende mot noe annet enn det som faktisk står der. Å påpeke dette er ikke et personangrep. Det er en beskrivelse av hva som skjer i debatten.

Noe av det mest oppsiktsvekkende ved Isaksens kronikk er kanskje at den konsekvent fjerner årsaken til reaksjonene han kritiserer. Når en debattant spør om det har........

© Avisa Nordland