Kristendommen – ulikhetens fremste forsvarer

Hans Jacob OrningProfessor i historie, Universitetet i Oslo

Historisk sett har kirken langt oftere forsvart status quo og forsterket forskjeller mellom folk enn den har forsvart de fattige.

I kjølvannet av Sofie Marhaugs og Mímir Kristjánssons bok om Bibelen går diskusjonene høyt om hvorvidt Jesus kan plasseres som sosialist eller på høyresiden.

Hvis vi ser historisk på det, er imidlertid hva Jesus mente, underordnet hva kirken har ment. Det er den som har tolket det kristne budskapet, og med alle de tolkningsmulighetene Bibelen gir, er det dens tolkning vi må konsentrere oss om hvis vi vil si noe om religionens politiske rolle gjennom historien.

Og her tar de alle feil. Historisk sett har kirken langt oftere forsvart status quo og forsterket forskjeller mellom folk enn den har forsvart de fattige.

For det første var kirken avgjørende for å innføre et hierarkisk samfunn.

Det førkristne norske samfunnet var lagdelt, men bortsett fra når det gjelder treller var forskjellene nokså begrensede, og sosiale forhold ble stort sett omtalt som vennskap. Vennskap kunne skjule mye sosial ulikhet, men å kalle noen en tjener var nedverdigende og ble forbundet med ufrihet.

Det fantes knapt nok ord for å beskrive ulikhet. Her kom kirken inn med et helt vokabular om sosiale forskjeller gjennom termer for tjeneste og lydighet. Vel var menneskene skapt like i Guds bilde, men i praksis var de forskjellige. Mennesker, helgener og engler – ja, også selve kirken, var inndelt i et finmasket hierarki der alle hadde sin plass.

Ulikhet mellom mennesker var Guds straff for syndefallet. Kirken forsvarte sosial ulikhet og til og med........

© Aftenposten