Ble Adolf Hitler gitt makten på demokratisk vis?

Bernt HagtvetProfessor i statsvitenskap

Aftenposten er i en ordveksling med den russiske ambassaden, som igjen bruker historien til å undergrave vestlige demokratier. Disse koblingene bør belyses.

Fikk Adolf Hitler makten på demokratisk vis? Det korte svaret er nei. Det mer dekkende svaret er at maktovergivelsen til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) 30. januar 1933 skjedde i det ytre lovformelig, i henhold til rikspresident Paul von Hindenburgs prerogativer, altså privilegier, som statsoverhode.

Det var en maktovergivelse, ikke en makterobring. Adolf Hitler ble overlevert makten av et koteri, som også kan beskrives som et sluttet selskap, av anti-republikanske elitesjikt innen industri, finans og landbruk, også kjent som junkere, med støtte fra det store flertallet innen tysk borgerlighet, lavere funksjonærer, bønder, kirken og militæret.

De var alle forent i et ønske om å eliminere Weimar-forfatningen, Tysklands første demokratiske grunnlov, og skape en autoritær statsdannelse. Antisemittisme var limet som holdt koalisjonen sammen.

Regjering av nasjonal konsentrasjon

Fra 1930 til 1933 forsøkte alle å innlemme Hitler i sitt maktkartell. President Paul von Hindenburg var til å begynne med imot «den bøhmiske korporalen», som han kalte Hitler. Presidenten utnevnte ham likevel til kansler fordi Franz von Papen, en av hans tidligere anti-republikanske katolske kanslere, hadde overbevist ham om at de konservative hadde Hitler under kontroll («vi har malt ham inn i et hjørne så han skriker»).

Hindenburg ville ha en regjering av «nasjonal konsentrasjon». Det mente Papen at han fikk 30. januar 1933. Og presidenten lot seg overbevise.

Hindenburgs beslutning var også påvirket av hans frykt for at misbruket hans av statlige subsidier på eget gods, Neudeck øst for Elben («Osthilfe»), skulle bli avslørt. Derfor gjaldt det å holde Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) utenfor regjeringskontorene for enhver pris.

Maktovergivelsen til Hitler var en «demokratisk» beslutning i den forstand at det som foregikk i 1933, skjedde lovformelig og juridisk korrekt. Men dette er ikke hele historien.

Hindenburg brukte paragraf 48 i Weimar-forfatningen, nødvergeparagrafen, som hadde til formål å beskytte republikken ved å kunne styre gjennom presidialdekreter, en forordning. Denne paragrafen var blitt brukt mange ganger før av den tidligere president Friedrich Ebert på 1920-tallet for å redde republikken.

I Hindenburgs hånd ble paragrafen et anti-republikansk mordvåpen.

Det at Hindenburg valgte Hitler, var århundrets mest fatale feilvurdering. Hitler ble katastrofalt undervurdert. Et halvår etter var Tyskland et rasefundert, totalitært diktatur.

Aldri flertall i valg

Det avgjørende er at nazipartiet aldri vant klart flertall ved urnene. Høyeste stemmetall til NSDAP kom 31. juli 1931. Det var 37,3 prosent, men falt til 33,1........

© Aftenposten