Den store kassekampen

KOMMENTAR: Jeg kan ikke mye om arkitektur, men jeg vet hva jeg liker. Resten er stygt, og det meste er bare kjedelig.

Leif Tore LindøKommentator

Nå har det - igjen - blusset opp en herlig debatt om hva som er stygt og fint i Stavanger. Mest om det som er stygt, som virker å være mesteparten. Dette sankthansbålet ble rigget til da byen begynte ferden mot et nytt teater og museum. Den ulmebrannen fikk en eksplosiv utvikling da pyromanene i Arkitekturopprøret kom til byen, trolig til hest, med luditt-skreppa full av lengsel efter det klassiske. De er nesten nerdrumske i sin smak, og de har ikke vunnet noen priser for sin pragmatiske tilnærming.

Misforstå meg rett, jeg har litt sansen for disse opprørerne. For det første er de uredde kranglefanter som legger seg ut med alt og alle. For det andre har de interessante innspill i en debatt som er for viktig til å overlate til folk som har greie på det. For det tredje har de – trolig – en god del folkevilje i ryggen. Veldig mange liker det klassiske.

Evige kvaliteter, symmetri, detaljer, håndverk, naturmaterialer som tre, mur og stein: Hvem vil ikke ha det?

Arkitektur er et snålt felt, for det arkitekter og utbyggere lager skal vi andre leve med hver eneste dag. Vi er collatteral damage, eller collatteral winners, alt etter som. Hver dag passerer jeg Vålandstun på vei til jobb, og hver dag tenker jeg: Her er det fint, her kunne jeg bodd. Well played, arkitekt og utbygger, well played!

Folk vil heller bo i, og omgi seg med, noe vakkert enn........

© Aftenbladet