Jeg var ikke den siste molteplukker. Det kunne jeg slå fast under siste tokt på fjellet.

Jeg hadde et par dager før antydet til min far at det var blitt færre molteplukkere. Men der tok jeg feil.

Jeg hadde nettopp inntatt ei fin moltemyr. Det var såpass med ferdig bær at det måtte brukes tid på å gå framoverbøyd. Jeg ante fred og ingen fare da en høyst levende molte-mohikaner dukket opp på prærien. Den innfødte nærmet seg myra i en faretruende stor fart.

Han lignet den langbeinte skikkelsen i eventyret «Askeladden og de gode hjelperne», han som hadde sju lodd festet til det ene beinet for å holde igjen farten. Uten disse loddene kom han til verdens ende på mindre enn fem minutter. Det var en slik kar som i full fart kom imot meg med et ti-liters spann. Jeg prøvde å markere revir, men skjønte at her var min overmann. Som en fôrhøster rensket han effektivt opp.........

© Adresseavisen