Jeg våkner og ser nyheter om Afghanistan.

Denne gangen er det Herat. Det er ikke første gang. I går var det et annet sted. Forrige uke var det en annen tragedie. I årevis har nyhetene fra Afghanistan vært preget av krig, katastrofer, undertrykkelse og lidelse. Likevel virker det som om verden gradvis har vendt blikket bort.

Hver gang jeg åpner telefonen min, møter jeg historier om frykt, usikkerhet og mennesker som lider. Når jeg ser bildene fra Afghanistan, ser jeg ikke bare overskrifter. Jeg ser fedre og mødre, søstre og brødre. Jeg ser mennesker som ønsker det samme som oss alle: trygghet, verdighet og muligheten til å leve et fritt liv.

Og jeg spør meg selv: Hvor mye mer skal Afghanistans befolkning tåle? Hvor mange barn skal vokse opp uten muligheter? Hvor mange jenter skal nektes utdanning? Hvor mange familier skal leve i frykt?

Utdanning er ikke en forbrytelse. Frihet er ikke en forbrytelse. Å drømme om en bedre fremtid er ikke en forbrytelse.

Folket i Afghanistan ber ikke om luksus. De ber om grunnleggende menneskerettigheter. De ber om trygghet. De ber om en sjanse til å lære,........

© Adresseavisen