Hei, Hilde. Jeg hører hva du sier. Og som personlig trener og coach har jeg lyst til å gi deg både en klem og en liten utfordring.

​Jeg skjønner at det føles som om speilene er der for å «ta deg». Men fra vårt perspektiv er de faktisk bare et litt kjedelig verktøy, litt som et vater for en snekker. Vi bruker dem for å sjekke at knebøyen ikke ser ut som en kollapsende fluktstol, og for at lokalet skal virke som et palass i stedet for en mørk kjellerbod.

De hadde fått speil nesten overalt

Når det gjelder trygghet: Det er helt lov å føle seg ukomfortabel, men «utrygg» er kanskje å ta litt hardt i? Du er tross alt på et treningssenter, ikke midt i en flokk med sultne duer mens du holder en pose ostepop. Det er utrygt, det!

​Her er den harde sannheten servert med kjærlighet: Speilene er bare glass og sølvnitrat. De har ingen makt over deg med mindre du gir dem det. Konsekvensen av å la speilveggen «vinne» er at du går glipp av styrken, helsen og mestringen du fortjener. Og tro meg, den «forfalne» kroppen du ser i speilet i dag, kommer til å takke deg i morgen hvis du bare ignorerer refleksjonen og løfter de vektene.

Ta på deg de mørkeste solbrillene du eier (innendørs, ja. Du blir senterets mest mystiske person).

Ta på deg de mørkeste solbrillene du eier (innendørs, ja. Du blir senterets mest mystiske person).

Se på speilet som en irriterende nabo: Du vet han er der, men du trenger ikke å snakke med ham.

Se på speilet som en irriterende nabo: Du vet han er der, men du trenger ikke å snakke med ham.

Fortsett å gå turene dine, men kom deg inn og løft litt tungt også.

Fortsett å gå turene dine, men kom deg inn og løft litt tungt også.

​Vi er mange som heier på deg, speilbilde eller ei.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen